Den første psykolograpporten foretatt av Husby og Sørheim i november 2011 konklu­derte som alle vet med at Breivik er paranoid schizofren.

Dette er imidlertid en konklusjon som, både hvis det blir rettens konklusjon eller ikke, på sikt vil kunne bidra til en revurdering av en av psykiatriens mest grunnleggende antakelser, nemlig hva som er galskap.

Det klassiske synet på galskap, slik det ble utviklet av Freud og psykoanalysen, sier at menneskets frie energier er blitt fortrengt, slik at det oppstår et overjeg som kommer i konstant konflikt med kropp og sinn.

Fri energi var for Freud først og fremst et lystprinsipp, en ren seksualdrift som ikke er hemmet av tabuer og fortrengninger.

Naturalistisk forståelse

I kjølvannet av Freud har psykiatrien, helt fram til i dag, dreid seg mot en naturalistisk forståelse av mennesket. Så lenge mennesket kan sove, spise og elske, er det friskt.

Denne naturalistiske forståelsen av mennesket synes nå, i møte med en massemorder, som sannsynligvis både sover godt og spiser godt etter daglig å bli konfrontert med sin ugjerning, å vise seg svært mangelfull.

Rettet aggresjonen innover

På bakgrunn av denne saken synes det ekstra nødvendig å gå opp sporene på nytt i forhold til hva som skal til for å defineres som gal.

Det kan virke som om det blant nordmenn flest er en helt klart freudiansk forståelse av galskap basert på funksjonsevne, mens samfunnsutviklingen, i stadig sterkere grad synes å dreie galskapsbegrepet tettere opptil vold, både det å bli traumatisert av vold og gjennom det å ty til og dyrke vold.

Hvis man ser nærmere på Freuds grunnlag for å forstå psykiske lidelser, er det tydelig at det pasientgrunnlaget som Freud hadde til rådighet, fortalte ham at menneskenes fortrengningsmekanismer er roten til psykiske plager.

Freuds erfaringsmateriale var først og fremst bygd på behandling av velstående kvinner fra Wiens borgerskap hvor «casene» forteller oss at de gjennomgående hadde en tendens til å rette aggresjonen innover, mot seg selv.

Arven fra Freud

Når det gjelder klientellet som Freud hadde til rådighet, som gikk i behandling hos ham, var det nok veldig få som i stedet for å rette aggresjonen innover, rettet den utover. Derfor har psykologene i det 20. århundret, på grunn av psykoanalysens dominerende stilling, i stor grad tolket psykiske plager i forhold til en innadrettet aggresjon.

Dette er i grunnen et paradoks ettersom den galskapen som manifesterte seg på Freuds tid, både når det gjaldt enkeltindividet og massen, først og fremst syntes å dreie seg om en utadrettet aggresjon som blant annet manifesterte seg i ytterliggående ideologier og som kulminerte i første og annen verdenskrig.

Det kan virke som denne «resten», som ikke kom innunder psykiatriens lupe, gjennom tiårene har vokst seg stadig større og som etter hvert blitt åpenbare uttrykk for psykiske lidelser.

I dag ser alle at det er mange flere paralleller mellom for eksempel Breivik og Hitler enn det er mellom Breivik og en kvinne i Wien med sterke nevroser.

Enøyd syn på galskap

Fokuset på dem som rettet aggresjonen innover, skapte altså et noe enøyd bilde av galskap. Det enøyde bildet av galskap har både blitt kraftig kritisert av Foucault, som så galskap i lys et samfunns behov for å sikre seg mot avvik fra dets normer, samtidig som man er blitt mer obs på forstyrrelser knyttet til utadrettede og manipulative former for aggresjon.

Psykopati er et begrep som har vært i bruk innenfor psykologien siden 1830-tallet og som omfattet mennesker som ikke var sinnssyke i vanlig forstand, men som samtidig ikke var i stand til å tilpasse seg andre mennesker.

Psykopati ble på en måte en kategori som samlet i seg en viss type oppførsel hvor man på ulike måter manipulerte omgivelsene rundt seg.

Utadrettet psykopati

Psykopaten har, spesielt i løpet av de siste tiårene, blitt sett tettere opptil allment galskapsbegrep. Slik sett er galskap i stadig sterkere grad blitt mer forbundet med utadrettet aggresjon.

Dersom man tar psykopatbegrepet ut av institusjonene og inn i hverdagslivet, ser vi at dette er et begrep som ofte anvendes overfor de man er i en konflikt med, spesielt rammer det de med lav sensitivitet, lite empati, samvittighetsløshet og som er manipulerende i omgang med andre.

Psykopatbegrepet har etter hvert blitt et begrep på en nærmest demonisk mennesketype, så demonisk er psykopaten blitt at den norske psykiateren Tollak B. Sirnes (1922-2009) gikk så langt som å si at psykopaten aldri kunne kureres – så her er det bare for de involverte å komme seg unna!

Kobler vold og galskap

Det særdeles interessante med konklusjonen i den første psykologirapporten om Breiviks mentale helse, er at den virker nyansert i forhold til en naturalistisk og freudiansk forståelse av galskap. Konklusjonen synes å være i tråd med en stadig sterkere trend, der man kobler vold og galskap tettere sammen.

Volden, både den fysiske og psykiske utgaven, blir selve kilden til galskap.

Det at Breivik blir erklært gal, bidrar til at galskap og vold knyttes tettere sammen. I dag synes det som om vi er kommet dit hen at vi ser at det er volden, både i fysisk og psykisk forstand, som er det store problemet.

Galskap er ikke først og fremst bisarr eller merkelig oppførsel (selv om dette i enkelte tilfeller kan skyldes at man er blitt utsatt for vold), det store problemet er selve volden.

Vi imiterer vold

Vold slik det fremstår i dag er ikke først og fremst et biologisk problem, men et imitativt problem.

Et naturalistisk menneskesyn er på mange måter med på å legitimere vold gjennom å fokusere for sterkt på de dyr- iske sidene ved oss. På den måten blir det vanskelig å bli klar over det spesifikt menneskelige; våre manglende instinkter, vår fornuft og vår evne til å elske dem som står utenfor vår egen klan og gruppe. Det igjen fører til at vi ikke ser at en positiv menneskelig utvikling betyr å formes og utvikles gjennom fredselskende modeller.

Med vold som utgangspunkt for å forstå psykiske forstyrrelser, vil psykologien kunne gjøre kvantesprang i riktig retning. Vold synes å dannes gjennom at man selv blir utsatt for vold – for så å gjenta denne volden, for eksempel gjennom pedofili og voldtekt.

På samme måten må terroristens galskap ses på bakgrunn av et voldelig mønster, enten det gjelder å ha blitt utsatt for vold opp gjennom barndommen eller gjennom å etterligne volden fra videospill og filmer.

Når barnet mangler vern

Det å ha vokst opp uten nære og gode modeller synes å være en av de vesentligste grunnene til voldelig oppførsel og psykiske lidelser. Uten vernende voksenmodeller blir et barn så altfor lett offer for de kreftene som spekulerer i våre voldelige tendenser.

Alle disse faktorene som bidrar til å sykeliggjøre vold, peker på at Husbys og Sørheims konklusjon som hevder at terroristen Breivik er gal, er i takt med tida – enten denne rapportens konklusjon vinner fram i retten eller ikke.