Filosofen Arne Næss hadde sitt kosedyr, tøygrisen Timotei. Den fulgte ham de siste årene av hans liv.

Jeg er ingen stor filosof, men har fortsatt min første bamse, Boio. Glissen i pelsen og med krøllete ører, søndersuttet av en liten gutt for over femti år siden.

Boio lever. Hvor henter han livet sitt fra? Ikke fra shoddyfillene under tøyhuden, det er sikkert. Boio lever gjennom meg, og nå også gjennom barnebarnet mitt.

Dikt og velsignet sannhet

Er det noe å skamme seg over? Jeg opplever det motsatt. Evnen til å dikte liv i det døde er ikke en lyte. Den er ett av menneskets adelsmerker.

Vi dikter liv i alt vi skaper. Riss i sand blir blekk på papir, blir dikt, blir drømmer. Slag mot skinn med bein blir rytmer, ekko av hjertets pulsslag, bankende blod, musikk, drømmer.

Så hva er galt med et kosedyr?

Barnevern

Slik jeg har forstått det, har enkelte pleiere betenkeligheter med å gi kosedyr og dukker til de demente eldre. Jeg har selv vært sykepleier for mange år siden, og tror jeg kan gjette hva betenkeligheten bunner i.

Å leke med dukker er det samme som å gå i barndommen. Å gå i barndommen er fornedrende.

Mon det? Når vi har tilfredstilt de grunnleggende behovene, gått trappetrinnene oppover på Maslows behovspyramide, hva finner vi på toppen? Kultur. Lengsel. Lek.

Det å bli voksen, er ikke å drepe barnet i oss. Det å bli voksen er å kunne verne om dette barnet, som en liten flamme i en vindfull natt.

Kyber-angst

Og så kommer mikrochipen inn under pelsen.

Ville Boio vært mindre Boio hvis øynene hans kunne følge meg, hvis han svarte når jeg ropte på ham, laget godlyder når barnebarnet mitt suttet på ham?

Angsten for teknologi er forståelig. Hvis Boio kan se meg, kan kanskje også Storebror se meg.

Dessuten: Hvis Boio tilsynelatende blir enda mer levende i det ytre, kan han kanskje bli så umistelig og kjær at bindingen blir usunn. Kan en kybernetisk Boio ta plassen til mennesker?

Av god vilje

Jeg tror ikke det. Teknisk raffinement gir ikke alltid større symbolverdi. En enkel låt på gitar kan gripe mer enn et symfonisk verk. En barnetegning kan røre deg til tårer, mens en 3D IMAX-film kan blåse hodet ditt tomt.

En søndersuttet tøybamse kan bli din, mens et mekanotronisk vidunder kan forbli en fremmed.

Teknologien er verken ond eller god, kald eller varm. Den er vår forlengede hånd ut i den fysiske verden, styrt av de samme viljer og drømmer som mennesker alltid har hatt.

Og selroboten PARO er ikke laget for å ta over de eldre. Den er laget ut fra god vilje av en forsker og ingeniør i Japan, landet der teknologi og menneskeskapte produkter oppfattes som fordelaktige for oss alle.

Så det er ikke opp til PARO å skaffe seg det livet han fortjener. Det er opp til oss.