Mens enkelte går inn med ideologiske motiver ser andre det som et springbrett i den politiske karrieren. Denne helgen velges medlemmer av EU-parlamentet.

Fra fjerde til sjuende juni er 375 millioner velgere i EUs 27 medlemsland invitert til urnene.

Spenningen er ikke bare knyttet til hvem de vil støtte, men vel så mye til hvor mange som faktisk vil delta i valget og hvor mange som velger å bli sittende hjemme.

Deltakelsen under EU-parlamentsvalgene har alltid vært lav. Siden det første EU-parlamentsvalget i 1979 har imidlertid valgdeltakelsen gått ned ved hvert eneste valg.

En måling fra EUs eget Eurobarometer viste nylig at oppslutningen kan komme til å bli rekordlav også ved årets valg.

Uansett oppslutning vil valget ende med at 736 politikere skal ta plass under åpningen av det neste EU-parlamentet i midten av juli.

Ifølge Julien Navarro ved Sciences Po i franske Bordeaux har imidlertid den lave oppslutningen betydning både for hvem som stiller til valg, hvorvidt de som blir valgt er der hele perioden og om de tar gjenvalg neste gang.

– Den svake oppslutningen og mangelen på prestisje er blant de fremste bekymringene for EU-parlamentarikerne.

- EU-parlamentet lider under en reell mangel på anerkjennelse og synlighet i media og offentligheten, den svake oppslutningen vitner om mangelen på legitimitet i velgernes øyne, sier Navarro til forskning.no

Han legger til at mange parlamentarikere som en konsekvens av dette frykter for sin politiske karriere.

– Enkelte parlamentarikere som har investert mye i mandatet blir ikke gjenvalgt av partiene sine ved neste valg, sier statsviteren.

Sammensetning

Navarro presenterer i en fersk bok en sosiologisk analyse av medlemmene av EU-parlamentet. På spørsmål om hvem de egentlig er, viser han til at hovedbildet er klassisk:

Medlemmene er gjerne menn rundt 40 eller 50 år, med høy utdanning og bakgrunn fra høyere sosiale sjikt.

De endelige tallene fra det sittende parlamentet er fortsatt ikke klare. Tallene for det forrige parlamentet viser imidlertid at svært mange hadde bakgrunn fra ”frie yrker” eller såkalte ”intellektuelle yrker”, som høyere funksjonærer eller yrkespolitikere.

Andelen med bakgrunn som arbeidere fra manuelle yrker var til sammenligning svært lav.

Selv om hovedbildet er klassisk, er sammensetningen av EU-parlamentet ifølge Navarro mer mangfoldig enn i mange nasjonale parlamenter.

Han viser som eksempel til at kvinneandelen er på over 30 prosent, mot for eksempel 18,5 prosent i det franske parlamentet. Andelen med innvandrerbakgrunn er også større enn i mange nasjonale parlamenter.

Ifølge Navarro kan dette forklares med to faktorer: Valgordningen og EU-parlamentets lave prestisje.

– Forholdstallsvalget, i motsetning til flertallsvalgene i Frankrike og Storbritannia, gjør at partiene plasserer et større mangfold av kandidater i valgbar posisjon, sier Navarro og legger til at EU-parlamentet også gjerne brukes som et springbrett for ”nye” politikere eller som et siste mandat for politikere på vei ut av politikken.

Motiver

Motivene for hvorfor de blir medlemmer av EU-parlamentet er selvsagt mange, og spenner fra ideologisk overbevisning til ønske om å gjøre karriere.

For mange er ikke EU-parlamentet et mål i seg selv, men et springbrett i den politiske karrieren, ifølge Navarro.

– For mange unge handler det ofte om å ”skaffe seg et navn”, å sikre en ”lokal velgerbase”, å sikre seg et annet mandat, inkludert regjeringsjobber på nasjonalt nivå, eller å sikre seg større ansvar i parlamentet, sier Navarro.

På den andre siden understreker forskeren at ideologiske motiver altså ikke er fraværende. Ifølge Navarro er det blant annet et fristed for å uttrykke støtte eller motstand mot EU.

For enkelte kan det også være et verv som brukes for å slippe unna problemer på nasjonalt plan.

Spesialister og dilettanter

Ifølge Navarro kan medlemmene av EU-parlamentet deles inn i fem grupper: Talspersonen, spesialisten, mellommannen, opponenten og dilettanten.

Den første gruppa består ifølge Navarro av parlamentarikere som er opptatt av å sikre et offentlig rom i EU, og som et ledd i dette legger vekt på debatter i plenum og de politiske gruppene.

Spesialistene jobber med lovgivning, mens mellommannen jobber for å være et ledd mellom innbyggerne og EU-institusjonene. Opponenten opponerer på sin side mot den institusjonelle orden i EU.

– Dilettantene investerer på sin side, som navnet deres indikerer, lite i mandatet, sier Navarro.

Forsvinner ut

EU-parlamentet preges for øvrig av svært store utskiftninger, svært mange forsvinner rett og slett underveis i perioden, eller de tar ikke gjenvalg.

Som eksempel viser sosiologen til at ved forrige valg i 2004 var mindre enn halvparten av de som ble valgt medlemmer av parlamentet som gikk av.

– Dette følger nettopp av mangelen på synlighet og legitimitet. Mange politikere foretrekker å gå til poster med større prestisje som også gir dem en større trygghet blant velgerne. Dette er spesielt tilfelle med mandater i de nasjonale parlamentene, sier Navarro.

Noen parlamentarikere blir imidlertid av forskjellige grunner værende. Ifølge Navarro gjelder dette blant annet parlamentarikere som ikke regner med å kunne sikre seg en karriere utenfor EU-parlamentet.

– De kan ha en begrenset innflytelse i partiet sitt eller de kan ikke så lett gå tilbake til arbeidet de har hatt tidligere. Disse har tendens til å bli. I motsatt tilfelle kan enkelte bruke EU-parlamentet som et springbrett for en diplomatisk eller annen type karriere, sier Navarro.

Referanse:

Julien Navarro er statsviter ved SPIRIT – Sciences Po i Bourdeaux. Han ga nylig ut boka ”Les députés européens et leur rôle. Sociologie des pratiques parlementaires” ved Editions de l’Université de Bruxelles.