Barnevernet må kommunisere bedre - dette var tittelen på en artikkel i forskning.no for noen år tilbake da Barne- og familiedepartementet nylig hadde satt kommunikasjon i barnevernet på dagsorden gjennom strategien ”et åpnere barnevern”.

I artikkelen etterlyste lektor Øystein L. Pedersen ved Høgskulen i Volda et barnevern som deltar i den offentlige debatten om sin egen institusjon, og som kommer ut av ”ingen-kommentar-skjulet”.

Han poengterte også viktigheten av at media er kritiske til det arbeidet barnevernet gjør, men at saken må være grundig og korrekt framstilt.

Derfor er åpenhet viktig

Hva har skjedd siden denne artikkelen sto på trykk? Har barnevernet og media på noen måte nærmet seg hverandre? Óg – hvorfor er det så viktig med åpenhet og samarbeid?

Adresseavisens artikkelserie De glemte barna - hvor den aller første saken kom på trykk mot slutten av valgkampen i 2009  og den siste rett før jul i fjor - er et eksempel på et nært og unikt samarbeid mellom barnevernet og media og viser oss hvor viktig det er med åpenhet.

Et åpent barnevern kan bringe fram fortellingene om barn og unge i barnevernet. Disse er nødvendige for å forstå hvordan tiltak fungerer, hvilke tiltak det er behov for, hva slags endringer som må gjøres, hvilke ressurser det er i systemet i dag og om disse er tilfredsstillende. Et åpent barnevern er dessuten nødvendig for å gripe politikernes interesse og å plante og spre engasjement!

Fungerer ikke alltid som det skal

Artikkelserien De glemte barna er et godt eksempel på hvordan mediene kan skape offentlig oppmerksomhet og debatt om en viktig sak. Dette fordrer selvsagt at mediene anser en sak/et emne å være så essensielt at de ønsker å bruke mye tid og ressurser på den, og at kildene stiller opp.

Gjennom De glemte barna har Adresseavisen brukt den påvirkningskraft de har til å skape oppmerksomhet og interesse for barn og unge i barnevernet.

Barnevernet, på sin side, har bidratt med åpenhet. Journalistene har gått grundig til verks, behandlet sakene nyansert og med et kritisk blikk. Dette har dannet et solid grunnlag for offentlige debatt.

Artikkelserien har gjort det mulig å rette systemkritikk som åpner publikum og politikeres øyne opp for at barnevernet ikke alltid fungerer som det skal, at tiltak svikter og at det er rom for forbedringer, men at barnevern er viktig!

Media gir oppmerksomhet

Mediene kan påvirke på flere nivåer og områder i samfunnet, det være seg dagsorden og holdninger i en befolkning, politiske beslutningsprosesser og politiske beslutninger.

Som det fremgår av stortingsmeldingen ”Makt og demokrati”: ”Ved sin kanalvokterfunksjon har mediene betydelig innflytelse over befolkningens dagsorden: hvilke spørsmål og saker befolkningen skal være opptatt av (…). Mediene tvinger med dette både publikum, politikere og andre samfunnsaktører til å forholde seg til visse journalistisk utvalgte saker eller emner” (St.meld. nr 17, 2004-2005, 7.4.2 ”Medienes påvirkningskraft”).

Gjennom De glemte barna har vi, over lengre tid og i flere omganger, blitt tvunget til å forholde oss til ulike spørsmål og dilemmaer knyttet til barnevernet, og til historiene til sårbare barn og unge som, av ulike grunner, er eller har vært i kontakt med barnevernet.

Artikkelserien fremstår som grundig journalistisk arbeid; den er nyansert og kritikk rettes ut fra en omfattende gjennomgang av saksmapper og andre kilder; ikke minst ungdommer/unge voksne som deler sine oppveksthistorier.

Betraktninger fra flere sider belyses. Journalistene evner å formidle hvor viktig- og ofte vanskelig arbeid barnevernet gjør, samtidig som de viser at system og tiltak kan svikte og at barna opplever å vokse opp uten den omsorg som er ønskelig, men som de har krav på.

 Barnevernet fungerer ikke allltid

«Barnets beste» skal alltid være utgangspunktet for iverksetting av tiltak, men i en del saker er det dessverre stor avstand mellom teori og praksis. Artikkelserien løfter frem ulike barnevernssaker, tiltak og tilsynsordninger som forteller noe om hvordan barn har det/har hatt det i oppveksten, samt hvordan mangel på oppfølging fra det offentlige har satt dem i en håpløs situasjon som også kan få konsekvenser for livskvaliteten senere i livet.

Åpenheten og samspillet mellom barnevernet og journalistene i De glemte barna både mulig- og nødvendiggjør refleksjon på flere områder, for eksempel rundt myndighetenes satsning de seneste årene med hensyn til bruk av tiltak i de tilfeller et barn må plasseres utenfor hjemmet.

En rekke opprivende oppveksthistorier til barn og unge i barnevernet, (som også beskrives i De glemte barna), viser at vi må tenke bredt og at det er grunn til å være nyansert og romslig når fosterhjem vurderes opp mot barneverninstitusjon.

Når det anses nødvendig å plassere et barn utenfor hjemmet er det ikke alltid slik at et fosterhjem er den beste løsning og til barnets beste. For mange kan en institusjonsplassering gi større stabilitet, trygghet og tilfredshet, enn en fosterhjemsplassering.

Dersom en bygger ned institusjonsvirksomheten fordi den er kostnadskrevende, så er dette et slett argument. Å yte god nok hjelp fordrer betydelige bevilgninger, og det er de behov og løsninger som er nødvendige for barna og ungdommene som bør være bestemmende for hva slags tiltaksapparat barnevernet skal satse på.

Så må en sørge for at det enkelte tiltak er godt nok, og at det faktisk kan tilby den omsorg og behandling som barnet trenger. Det synes ikke å være noen grunn til å tenke enten-eller, når behovet er både-óg!

Institusjoner gir også godt vern

I evalueringen av institusjonstilbudet, som nylig ble gjennomført av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Forskningsstiftelsen Fafo, på oppdrag av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, stilles det også spørsmål ved om satsningen i økt bruk av fosterhjem- og dreiningen bort fra bruk av institusjoner, har gått for langt.

Det pekes på at den situasjonen vi har i dag kan medføre økt ustabilitet for de det gjelder, også fordi det viser seg at en del fosterhjem gir opp og institusjonsplassering blir siste utvei (Backe-Hansen m.fl, 2011).

Åpenhet gir legitimitet

Barn og unge opplever ivaretakelse og omsorg, når de får tilpassete, gode og stabile barnevernstiltak. Slik er det! En må ikke undervurdere de mulige sammenhenger det kan være mellom utøvelse av godt barnevernsarbeid og et bredt tiltaksapparat.

Barnevernet bør være en sentral del av den politiske dagsorden! Mediene har makt, kan legge betydelige føringer og være med på å styre slike prosesser. For utvikling og endring til barnets beste er det også nødvendig at mediene bruker ressurser til å bedrive metodisk, undersøkende og kritisk journalistikk. Det har Adresseavisen gjort, men de har bare kunnet gjøre det med hjelp fra barnevernet!

«Åpenhet gir barnevernet større legitimitet. Da blir det bedre å være barn i barnevernet», står det i barnevernets kommunikasjonsstrategi for 2008-2011.

I årene som kommer er det å håpe at denne praksis fortsatt skal gjelde!