Aldersgrensen fører til at forskere må ta i bruk kreative metoder for å fortsette å forske. Ole Didrik Lærum frykter flere blir «snikforskere», skriver Forskerforum.

– Du har ikke lov til å ha medarbeidere og ikke lov til å ha en egen forskergruppe. Alle offentlige fond er stengt, og så går du ned til to tredjedeler av lønna. Hvis du vil fortsette å forske, må det gjøres i nattens mulm og mørke. Da kan du fort føle deg som en snikforsker.

Det sier professor og kreftforsker Ole Didrik Lærum. I Samtalen på side 22–25 i Forskerforums juni-nummer argumenterer han for et annet syn på eldre arbeidstakere enn dagens lovverk legger opp til. Særlig innen forskning mener han det må være mulig å jobbe aktivt lenger enn til dagens 70-årsgrense. Etter at han gikk ut med sitt syn på dagens pensjonsregelverk, har han fått en rekke tilbakemeldinger fra forskere i samme situasjon: De har måttet forlate universitetet, forskningsgrupper og livsverk.

Selv har han fått ny stilling ved Københavns Universitet for å fortsette sitt prisbelønte arbeid, men mange velger andre strategier i møte med aldersgrensen.

– Min oppfatning er at tiden fullstendig har løpt fra systemet, sier han.

Basert på tilbakemeldingene han har fått, presenterer Lærum en oversikt over de strategiene eldre forskere tyr til. Mulighetene strekker seg fra å reise utenlands til å fortsette som før, men da under andres navn på søknader. Det vanligste er kanskje å fortsette i en emeritusstilling. Det innebærer at man får tilgang til institusjonen og kontorplass, men uten mulighet til å søke midler eller lede forskergrupper.

– Man må ikke diskriminere dem som ønsker å fortsette. Stikkordet er mangfold, sier Lærum, som oppfordrer til en mer differensiert pensjonspolitikk, der man i større grad velger selv når man skal gå av med pensjon.