Et marint verneområde kan opprettes for å beskytte et spesielt sårbart miljø, som for eksempel et dypvannskorallrev. I dag er det 17 norske marine områder som blir vernet. (se faktaboks) I løpet av 2011 skal ytterligere 19 nye områder vernes.

Et land som Norge, som er rikt på både penger og ressurser, kan gjøre mer, mener Ingvild Ulrikke Jakobsen, førsteamanuensis i jus ved Universitet i Tromsø. Jakobsen har skrevet doktorgradsavhandling om marine verneområder, med et særlig fokus på internasjonal rett.

- Vårt biologiske mangfold trenger en sterkere beskyttelse og handlekraft fra myndighetenes side. Dette er mulig å få til med dagens norske lovgivning og internasjonale konvensjoner, understreker hun.

To nasjonale lover

I Norge er det to lover som kan beskytte havmiljø: Naturmangfoldloven og havressursloven.

Det er naturmangfoldloven som er grunnlaget for marine verneområder, men den brukes kun i Norges territoriale farvann. I følge Jakobsen er det mulig å utvide den geografiske bruken av denne loven.

- Naturmangfoldloven brukes bare innen 12 nautiske mil fra kysten. Havressursloven gjelder i hele den norske økonomiske sonen som strekker seg til 200 nautiske mil fra kysten, forteller Jakobsen.

Havressursloven gir hjemmel for å etablere marine beskyttede områder, som kan beskytte et korallrev gjennom for eksempel forbud mot bruk av bestemte redskaper, som bunntrål. Dette gir imidlertid et svakere vern enn etableringen av marine verneområder etter naturmangfoldloven.

– Havressursloven kan brukes til å beskytte korallrev mot én bestemt type virksomhet, som fiskeri. Samtidig kan man fortsatt borre etter olje i de samme områdene. Ved å bruke naturmangfoldloven kan man der imot oppnå et mer varig og mer omfattende vern. Med dette kan alle menneskelige aktiviteter på tvers av ulike sektorer reguleres innenfor et marint verneområde.

Røstrevet i Lofoten, som er verdens største dypkorallrev, blir for eksempel ikke beskyttet etter naturmangfoldloven, da revet ligger utenfor Norges territorialgrense. Jakobsen mener at det er mulig for Norge å bruke bestemmelsene om marine verneområder også i den økonomiske sonen.

Internasjonale forpliktelser

Norge har signert den internasjonale konvensjonen om biologisk mangfold (CBD). Den forplikter stater til å bevare mangfoldet, og nevner spesifikt verning av områder som virkemiddel. Så da er spørsmålet om Norge har en plikt til å etablere disse områdene også i økonomisk sone?

– Konvensjonen kan tolkes at på denne måten: hvis ikke andre virkemidler beskytter området på like god måte, så er landet pliktig til å etablere verneområder. Jeg mener at denne konvensjonen krever at vi skal peke ut områder hvor virksomhet skal reguleres.

– Det at vi ikke lar naturmangfoldloven gjelde i 200 mils sonen mens internasjonale konvensjoner og avtaler åpner for dette er ikke gunstig. For å gjennomføre de internasjonale forpliktelsene, burde naturmangfoldloven brukes også i den økonomiske sonen. Ellers er konvensjonen veldig vag, for å sikre at stater beholder såkalt individuell handlefrihet.

– Folkeretten setter rammer for hvilke reguleringer man kan utføre. Er folkeretten vag så kan det bli et problem fordi stater kan legge seg til minstemål. Samtidig må den være fleksibel nok slik at stater kan gjennomføre det de kan gjennom sitt eget lovverk. Men Norge kan gjerne sette seg høye mål: vi har både ressurser og lovverk til det.

Skipsfart i særstilling

Men selv om man iverksetter marine verneområder betyr det ikke at all virksomhet forbys. Restriksjonsnivået kan variere.

– Det er også til en viss grad mulig å regulere skipstrafikken, selv om folkeretten her gir visse begrensninger for hva Norge kan regulere. I territorialfarvannet kan man vedta forbud mot ankring eller kreve at skipene seiler rundt visse områder. Men det må tas hensyn til at andre stater har rett til uskyldig gjennomfart i denne sonen, påpeker Jakobsen.

Det er internasjonale regler om skipsfart som gjelder i den økonomiske sonen, og disse er vedtatt av International Marine Organisation (IMO). Innenfor dette regelverket er det mulig å søke IMO om tillatelse til å regulere skipsfarten gjennom for eksempel skipsleder. Det er blant annet etablert skipsled mellom Vardø og Lofoten som skal beskytte det sårbare miljøet langs kysten

– Kystsonen og havområdene har mange næringer og aktiviteter som skal virke ved siden av hverandre: miljø, fiskeri, vindkraft, olje og gass, skipsfart. Marine verneområder er i denne sammenheng et fint virkemiddel fordi de gir anledning til å få en helhetlig tilnærming til reguleringen av disse aktivitetene.

- Men vi må selvsagt også ha et miljø- og forvaltningsregime også utenfor verneområdene. Verneområder er noe som kommer i tillegg til annen miljøregulering der det er nødvendig med en sterkere grad av beskyttelse, understreker Jakobsen.