– Nøkkelen er å behandle alle ofre likeverdig, uavhengig av hvilken side de stod på i konflikten. Slik bygges tillit, noe som er avgjørende for samfunnssikkerheten, sier arkeolog Kirsten Voigt Juhl ved Universitetet i Stavanger.

Hun har selv deltatt i rettsvitenskapelige granskinger av massegraver i Bosnia-Hercegovina. Forståelsen av hva slike granskinger innebærer, danner grunnlaget for hennes doktorgradsarbeid i samfunnssikkerhet.

Juhl har studert rettsvitenskapelige granskinger som et sosialt fenomen, hvor målet er å rette opp overgrep begått under voldelig konflikt og forsone ulike grupper etter konflikten.

– Voldelige konflikter er samfunnskatastrofer som grunnleggende endrer tillitsrelasjonene i samfunnet. Tillit er fort gjort å miste, og det tar lang tid å bygge den opp igjen, sier hun.

Blodig og komplisert

Krigen i Bosnia-Hercegovina fra 1992 til 1995 var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia.

Krigen tok livet av over 100 000 mennesker, hvorav 40 prosent var sivile og om lag 4 prosent ikke-stridende, blant annet krigsfanger. Folkedrap, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og grove brudd på menneskerettighetene ble begått i stort omfang og av alle parter i konflikten.

Dette førte allerede i 1993 til opprettelsen av den Internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY).

– Ved krigens slutt var 31 500 personer savnet. De utgjorde nesten 30 prosent av de drepte. Det sier noe om problemet man sto overfor.

Mot denne bakgrunnen skulle partene i konflikten gjenopprette tilliten til hverandre og til myndighetene. Hvordan er det mulig?

Sosial felle

For å finne svar har Juhl altså studert hvilken rolle håndteringen av massegrav-granskingene har spilt.

Hun har blant annet sett på prosessen rundt loven om savnede personer som ble vedtatt i 2004 i Bosnia-Hercegovina, og rundt opprettelsen av det statlige instituttet for savnede personer. Instituttet ble formelt etablert i 2005, men begynte først å virke i 2008 – 13 år etter freden.

Fram til da lette etnisk baserte kommisjoner for savnede personer etter «sine egne». Den ene kommisjonen – i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina – lette etter bosniske kroater og bosniske muslimer (bosnjaker), mens den andre kommisjonen – i Republika Srpska – lette etter bosniske serbere.

– Kommisjonene vedlikeholdt dermed den polariseringen og mistroen mellom gruppene som krigen hadde skapt. Å opprettholde etniske motsetninger utgjør imidlertid en fare for samfunnssikkerheten i framtiden, forklarer forskeren.

– De viklet seg inn i en sosial felle. Ingen samarbeidet, siden de ikke var sikre på at «de andre» også ville samarbeide. De hadde sterke erfaringer som sa at de ikke kunne ha tillit til «de andre».

En vei ut

– Det var nødvendig å gå fra en etnisk basert gransking til en gransking basert på Genevekonvensjonene og menneskerettighetene, sier Juhl.

– Slik viste ansvarlige myndigheter at alle krigens ofre var likeverdige. Det var et viktig og tillitsbyggende grep.

Juhl har basert forskningen sin på blant annet offisielle dokumenter og har også intervjuet nøkkelpersoner i konflikten, representanter for de myndighetene som stod for undersøkelse av massegravene, samt representanter for familiene til de savnede.

Rett til å få vite

ICTY gravde fram massegravene med tanke på bevis i et rettsoppgjør der den individuelle identiteten til ofrene ikke var avgjørende.

Identifiseringen av ofrene har Internasjonal kommisjon for savnede personer (ICMP) stått for. Kommisjonen ble opprettet i 1996. For å utføre arbeidet har organisasjonen blant annet utviklet en ny DNA-analyse.

Internasjonal humanitærrett ga familiene til de savnede rett til å få vite hva som hadde skjedd med deres savnede. Denne retten har FN i tillegg definert som en menneskerett.

Da loven om savnede personer ble vedtatt i 2004, var det etter sterkt påtrykk fra de pårørende. Den nasjonale loven ga familiene rettigheter som gikk ut over internasjonal lov. Blant annet skulle ikke søket etter de savnede opphøre til tross for at familiene fikk et vedtak om at den savnede var antatt død.

– Dette vedtaket var avgjørende for at familiene skulle få utløst sosiale og økonomiske rettigheter, som arv, mulighet til å omsette felles eiendom, livsforsikring og sosiale ytelser som eneforsørgerbidrag.

– Loven var et viktig steg på veien for å bygge opp tilliten til myndighetene. Samme behandling uansett bakgrunn – hvem de er og hva de har gjort spiller ingen rolle. Det er så lett – og så vanskelig, sier Juhl.

Hun utdyper: – Det er ikke vanskelig å godta rettighetene til dem man sympatiserer med. Når det gjelder dem man ikke sympatiserer med, er det straks vanskeligere. Men det er avgjørende for samfunnssikkerheten at en stat ivaretar rettighetene til alle medlemmer av samfunnet.

Tillit gir samfunnssikkerhet

For det var ikke bare tilliten til «de andre» som var borte. Også tilliten til myndighetene var på et lavmål.

– Sosial tillit er kritisk for samfunnssikkerheten. Innbyggerne må kunne ha tillit til at samfunnsfunksjoner og systemer fungerer. Myndigheter som ikke selv har tillit – eller ikke fortjener den tilliten de får – er heller ikke i stand til å skape tillit mellom grupper i befolkningen eller mellom folk generelt, forklarer Juhl.

Politikerforakt

Så hvordan er tillitsforholdene i Bosnia-Hercegovina i dag, 20 år etter krigen?

– Tilliten til politi, helsevesen, domstoler og andre utøvende myndigheter er ganske stor, men det hersker en utpreget mistillit til de lovgivende organene – altså en sterk politikerforakt, sier Juhl.

Hun forteller om en enorm korrupsjon, om 60 prosent arbeidsledighet blant unge og at 20 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

– Det er de problemene som opptar folk. Derimot er de etniske skillelinjene ikke så viktige, sier Juhl.

Hun viser til en undersøkelse som forteller at 96 prosent av befolkningen mener søk etter savnede ikke bør være basert på etnisitet eller religion. 85 prosent ønsker en felles markering for ofrene etter krigen.

– Tre fjerdedeler mener dessuten at det at myndighetene faktisk oppfyller retten til å få vite hva som har skjedd med de savnede bidrar til forsoning og en bedre framtid, sier Juhl.

31 500 personer var savnet ved krigens slutt. Rundt 23 000 er nå funnet og identifisert.

– Dette er enestående og har dannet beste praksis for andre land i verden med samme problemer, sier Juhl.

Referanse:

Kirsten Juhl: Societal Safety, Trust and the investigation of Modern Mass Graves. Doktoravhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger, 2015.