En norsk forsker gjorde et fantastisk funn, han fulgte det opp med et fremragende vitenskapelig studium og avsluttet det hele med et mediekupp som ville stått til A med eikeløv på alle verdens formidlingshøgskoler:

Plutselig visste en milliard mennesker noe om livets forhistorie.

Et stort problem, selvsagt.

Og like selvsagt, Hurum blir møtt med pekefingre: Formidling er vel og bra, og innsalget av fossilet Ida “er det bare å ta av seg hatten for” – men vi må ikke ha for mye av det gode! “IDA er oversolgt”, skriver de fem norske biologiprofessorene Nils Christian Stenseth, Tore Slagsvold, Jarl Giske, Ivar Folstad og Tron Amundsen i Aftenposten:

“Dessverre har budskapet vi har fått presentert … gått langt utover det forskningen gir grunnlag for.” Dette har fått internasjonale forskere til å kritisere Hurum, fortsetter de – “en kritikk som Hurum bør ta på alvor”.

Mer presist, har “de internasjonale eksperter” påpekt at “fossilet er fremstilt som mer banebrytende enn det faktisk er, og at formidlingen derfor bryter med grunnleggende forskningsetikk.”

Dette er sterke ord.

Omtrent samtidig, i et av verdens viktigste populærvitenskapelige tidsskrifter, New Scientist, skriver en av de “internasjonale forskere”, vertebratpaleontologen Chris Beard noen linjer komponert over samme tema:

“As a practising scientist, I applaud fellow scientists’ efforts to promote their findings … But there remains an important difference between the type of publicity that scientists work towards and that which rock stars … seek. … Shall we all begin tuning our guitars?”

Ja, noen får sagt det.

–

Samtidig og parallelt med dette igjen, føler en serie norske mediemenere seg tvunget til å rykke ut – ikke bare mot Hurum, men også mot “naive” journalister.

I møte med Hurums “aggressive markedsføringsstrategi” har enkelte av dem nemlig latt seg begeistre: “Pressen har latt seg utnytte av Ida-forsker”, var Aftenpostens overskrift sist fredag.

Overtrampet ble forklart av journalistikkprofessor Sigurd Allern i VG to dager senere: “Den ukritiske hyllesten … skyldes mangel på forutsetninger for å bedømme vitenskapelige funn”.

Her lyder han som et ekko av Norsk presseforbunds Per Edgar Kokkvold i Aftenposten: “Journalistene (har ikke) i tilstrekkelig grad stilt de nødvendige spørsmål om hvor sensasjonelt Ida-fossilet egentlig er, … et godt eksempel på problemet med manglende naturvitenskapelig bakgrunn blant journalistene.”

Spørsmålet er om ikke også mediemenerne sliter med manglende naturvitenskapelige bakgrunn? I samme artikkel sier førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo, Harald Hornmoen: “Én ting er at Jørn Hurum har overdrevet betydningen av fossilet. En annen ting er at journalistene ikke har utvist tilstrekkelig kildekritikk.”

Det jeg er mest nysgjerrig på, er hvilke evolusjonsbiologiske vurderinger Hornmoen her baserer seg på, når han slår fast at fossilets betydning er overdrevet. Jeg er ganske sikker på at de ikke er hans egne. Jeg vil tro at han – og Allern og Kokkvold – har gjort det samme som alle de begeistrede journalistene, de har hentet faglige råd utenfra.

Dermed står også mediekritikerne i fare for å bli “redskap for forskeren og (dennes) markedsføringsstrategi”, for å bruke en formulering fra Hornmoen.

Dette er et vanlig journalistisk problem – og medisinen ligger, som Hornmoen påpeker, i kritiske spørsmål og kildekritikk.

Jeg er litt i villrede om hva et kritisk spørsmål skulle være i denne saken, og det er antagelig lettere her, å utøve sin journalistikk gjennom kritisk kildevalg. De begeistrede norske journalister har valgt Jørn Hurum, som vet veldig mye om fossile pattedyr, men som uheldigvis også er mannen bak den “aggressive markedsføringsstrategi”.

For ikke å gå i samme bar, har Kokkvold og Hornmoen i stedet valgt å referere våre fem norske professorer. Er dette nødvendigvis bedre kilder?

Et av vitenskapens billigste polemiske triks kalles Argumentasjon fra autoritet. Hurums fem norske kritikere innehar busslaster av sistnevnte, altså autoritet. De er professorer, kanskje til og med professorer i evolusjonsbiologi. Enkelte av dem kan betegnes som betydelige forskere. Men gjør det argumentasjonen deres bedre?

Har Allern, Kokkvold og Hornmoen, som en del av sin kildekritikk for eksempel undersøkt hvilke deler av evolusjonsbiologien de fem er eksperter på? Og sammenliknet svarene med tilsvarende ekspertise hos Jørn Hurum og hans kolleger? Har de deretter vurdert forskernes vurderinger opp mot hverandre, rent faglig?

Og har de gjort seg tanker om hvorfor disse fem professorer finner det nødvendig å heve sine pekefingre?

Og – nok en gang - har de i tillegg tatt seg bryet med å sjekke motivene til Hurums kanskje argeste kritiker, Chris Beard – en av “de internasjonale eksperter” som altså ifølge Stenseth et al påpeker at “fossilet er fremstilt som mer banebrytende enn det faktisk er”? Hva kan være grunnen til at han sier dette, i intervju etter intervju, i all verdens medier?

Som forskning.no har rapportert tidligere, Beard er mannen bak den hypotesen som Ida nå plasserer i skyggen.

–

Poenget er vel at journalistikken ikke nødvendigvis blir bedre, om du velger kritiske kilder. Du må nemlig være kritisk til disse også. Og så videre.

Hva så med de kritiske spørsmål? Mediemenerne gir oss hint om hvor skoen har trykket. Journalistene har ikke “i tilstrekkelig grad stilt de nødvendige spørsmål om hvor sensasjonelt Ida-fossilet egentlig er”.

Neste gang en milliard mennesker blir opptatt av naturvitenskap i Oslo, forventer vi – i tillegg til spørsmålet “Er du sikker på at du ikke kommer til å bli rik og berømt nå?” - altså slik vi vanligvis pleier å angripe for eksempel norske forfattere, når de er i ferd med å slå igjennom i utlandet – en serie artikler rundt problemet ”Hvor sensasjonelt må et sensasjonelt funn være?”

Personlig tror jeg svaret er 7.

Stenseth og co er mindre presise, og nøyer seg med å slå fast at “IDA er oversolgt” - fordi “ingenting avgjørende i evolusjonshistorien … endres av dette fossilet.”

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd de her forveksler ordet “evolusjonshistorien” med ordet “evolusjonsteorien”. Ida og Hurum gjør ingenting med vår forståelse av evolusjonsteori, men de bringer oss faktisk nærmere en klarhet i spørsmålene rundt menneskets aller tidligste opprinnelse.

Hvis man ikke synes dette er viktig, vær så god. Andre vurderer det annerledes, og det er vel her vi bør trekke inn de relativistiske valørene i ord som ”sensasjon” og ”ikon” – en vridning ihvertfall mediesynserne fra øvre Blindern burde føle seg komfortable med:

En sensasjon er strengt tatt ikke større enn vi tillater den å bli, et ikon er et ikon fordi vi lar det bli et ikon. Hvor viktig er Mona Lisa? Vel, det er i hvert fall godt malt … Hvor sensasjonell er Ida?

Hun er uten tvil et fantastisk fossil. Sensasjonelt godt bevart, på en måte som gir forskere mulighet til å fylle ut store, hvite felt i kartet over menneskehetens forhistorie.

Hun befinner seg i tillegg nær roten til vår del av livets tre, og man kan forsvare bruken av uttrykket Missing Link. Men hun vil likevel aldri bli mer sensasjonell enn vi lar henne bli – og vil ikke få mer ikonstatus enn vi gir henne.

Dette er vanskelige størrelser å måle, og det er følgelig vanskelig å føre vitenskapelige argumenter for oversalg eller manglende sensasjonalitet.

–

Vi er i nærheten av et poeng.

I den kanskje råeste delen av sitt angrep, hevder de norske professorer at Hurums formidling “bryter med grunnleggende forskningsetikk”.

Ikke bare har Hurum påstått ting som Chris Beard et co (av en eller annen grunn) er uenig i, han skal ha sagt ting til mediene, som hans vitenskapelige arbeid ikke gir grunnlag for.

De påstår at han i mediene sier at Ida tilhører den gren av livets tre som fører fram til oss, mens han i sin vitenskapelige artikkel visstnok påstår noe annet.

Har professorene misforstått noe her? Hurum har sagt at Ida befinner seg helt i bunnen av den gren av livets tre som kalles tørrnesete primater, haploriner, altså ekte aper – grena som etterhvert ble antropoider og hvor også vi mennesker sitter vaglet.

Han beskriver også Ida som en representant for den større gruppen adapoidea, altså tilhørende “en primatrgruppe som etablert forskning plasserer nærmere lemurer og andre halvaper enn de ekte apene” – for å sitere professorenes kritikk.

Det er dette som skal være så misvisende at det er betimelig å rasle med grunnleggende forskningsetikk.

Det derfor jeg spør om de har misforstått. Hurums forskning er ny forskning, ikke “etablert forskning” – hele poenget, som det understrekes i den vitenskapelige artikkelens konklusjon, er jo at funnet av Ida kan komme til å kaste rundt på alt vi trodde vi visste om denne saken:

“Defining characters of Darwinius ally it with early haplorhines rather than strepsirrhines. We do not inteprep Darwinius as anthropoid, but the adapoid primates it represents deserve more careful comparison with higher primates than they have received in the past.”

Påstanden er altså at haplorinene og hele vår antropoide gren brøt ut fra adapoidea. Kladistisk kan Ida derfor sies å tilhøre begge grupper – en tolkning som bryter med flere av de andre hypotesene som i dag finnes om dette forhold – og som vel er det de fem kaller “etablert forskning”.

Men hele poenget med vitenskap er jo nettopp dette – sannheten er til låns - alle sannheter kan i prinsippet forkastes – og ny kunnskap etableres gjennom faglig diskusjon. Denne faglige diskusjonen er selvsagt langt fra over – men det kan vel ikke kalles etisk tvilsomt å gå ut og fortelle verden om sine nye funn, og tolkninger?

For det er vel egentlig det eneste han kan beskyldes for. Hurum påstår nemlig ikke – uansett hva professorene måtte tro - noe annet i mediene enn han påstår i sin vitenskap.

–

Min personlige teori er at Hurums mange kritikere har nesten like mange motiver. Vi trenger ikke beskylde våre fem norske forskere for sjalusi.

Jeg tror snarere de er fortørnet i møte med en virkelighet de er forskånet for i sitt daglige virke, og når de så skal håndtere dette fremmede, forveksler de et brudd på vitenskapelig formalisme med et brudd på vitenskapelig etikk.

(Samtidig som våre kritiske mediemenere forveksler “tilstrekkelig kildekritikk” med “andre kilder”.)

For rett skal være rett: Hurum bryter virkelig med det vi er vant til. Pressekonferanser, kosedyr, tv-serier, bok, t-skjorter! - ikke vanlig.

Pressepakka klar på forhånd – spissformulert og lettlest, ingen forsøk på å skjule godbitene bak tåketepper av uleselig internsjargong – ikke vanlig, det heller.

Det mest uvanlige, er kanskje at forskeren som målbærer det hele ikke fremstår som autist i hvit frakk. Ikke bare kan han snakke, han renner nesten over av sjarm og entusiasme – og ikke minst, han forstår samtiden, den popkulturelle samtiden.

Når han i tillegg har så mye nerve, kunnskap og dyktighet at han klarer å bende hele verdens oppmerksomhet flere dager til ende - og få en milliard mennesker til å tenke på paleontologi, evolusjon og Museene på Tøyen … Nei, det er ikke rart professorene ble forvirret.

Og forresten: Hvis det skulle vise seg at dette ikke er absurd aksjonsteater iscenesatt av en anarkistisk frigruppe fra 1970-tallet, men at jeg faktisk har sovnet (og følgelig plages av en bisarr drøm) – kan ikke noen vekke meg? Vær så snill?