- Publiseringen i Nature gjorde at grid-forskningen vår ble en snakkis verden over, noe som fanget Nobelkomiteens oppmerksomhet, sier Edvard Moser, her fotografert under fjorårets Starmusfestival. (Foto: Kristoffer Furberg)
Åpen publisering: - Forskerne bør få bestemme selv
Edvard Moser gir uttrykk for betydelig ambivalens når Universitetsavisa spør hva han tenker om den såkalte Plan S og påbudet om å publisere i open access-tidsskrifter.
- Det er tynt med open-access-alternativer på nivå med Nature og Science. Jeg synes forskere skal få bestemme selv inntil bedre alternativer er på plass, sier han.
Moser understreker at han ikke er imot selve prinsippet om åpen tilgang, men så var det dette med hvem som skal betale.
- Det spørsmålet blir særlig påtrengende når det gjelder tidsskrifter på så høyt nivå som Nature og Science, sier Moser.
Det beste ville vært å innført en slik ordning skritt for skritt, og sørget for at hele forskerverdenen var samlet med. At Norge og EU går i front synes han ikke noe særlig om.
Nature hever kvaliteten
Det er særlig en side av denne diskusjonen nobelprisvinneren mener ikke er særlig belyst:
- Den omfattende kvalitetssikringen og vitenskapelige forbedringen som artikler som legges i løp for publisering i et tidsskrift som Nature utsettes for. Det kan synes som om folk tror det bare er å sende inn en artikkel, få den bedømt og deretter eventuelt publisert. Men prosessen er vesentlig mer omfattende enn som så, sier han.
Referee-systemet er under et voldsomt press verden over, i takt med den enorme økningen i den vitenskapelige artikkelproduksjonen. For mange tidsskrifters del er fagfellevurderingene ganske overfladiske blitt. Men en referee for slike topptidsskrifter tar jobben sin på stort alvor, sier Moser.
Fagfellesystem under stort press
- Fordi fagfellesystemet er blitt så belastet er det bare de aller beste tidsskriftene som får de dyktigste fagfolkene til å bruke ordentlig med tid til vurderingen. Man bruker gjerne en dag på å lese en artikkel for dem.
Moser har selv foretatt mange fagfellevurderinger for blant annet Nature over mange år. Det er ikke noe man får betalt for, men med det vitenskapelige nivået som finnes der, legger man likevel inn mye tid og energi i slike oppdrag.
- Samlet bidrar dette til at artikler til et slikt tidsskrift gjennomgår en vesentlig kvalitetsheving som de aller fleste open access-tidsskrifter ikke er i nærheten av. Derfor bekymrer det meg dersom det blir sånn at en del av forskerverdenen nå i praksis blir stengt ute fra å publisere i betalingstidsskrifter på høyeste nivå.
Nobelpris uten publisering i Nature?
Artiklene om grid-cellene som Edvard og May-Britt Moser publiserte i Nature og Science dannet grunnlaget for at de ble tildelt Nobelprisen i 2014.
- Forbedringsprosessen du nevner, gjelder det også for disse artiklene?
- Absolutt. De ble vesentlig bedre, noen av dem tok det opp mot et år for oss å forbedre ut fra kommentarer og innspill vi fikk gjennom fagfellevurderingene.
- Da må jeg nesten spørre: Ville dere fått Nobelprisen dersom Plan S var innført for lengst og dere dermed ikke ville kunnet publisere i disse tidsskriftene?
- Da vi publiserte den første gjennombruddsartikkelen om grid-cellene i Nature, ble det en snakkis verden over. Det ble tatt i mot som en verdensnyhet, som jo påkalte svenskenes oppmerksomhet. Det ville i hvert fall tatt lenger tid før forskningen vår ble allment kjent, sier Edvard Moser.
Denne saken ble først publisert i Universitetsavisa.
