Ti tusenvis av arbeidere og pensjonister demonstrerte utenfor regjeringsbygget i Bucuresti mot de planlagte store kutt i lønninger, pensjon, arbeidsledighetstrygd og offentlige tjenester.

Disse kuttene er et forsøk på å senke budsjettunderskuddet etter krav fra det Internasjonale Pengefondet og EU. Samlingen av demonstranter i Bucurestis gater var en av de største massemobiliseringene siden den rumenske revolusjonen i 1989.

Fagforeningsledere ba Romania om å forenes, slik de gjorde i 1989 for å styrte diktaturet.

Den økonomiske krisen i Hellas spøker i hele Sørsøst-Europa der flere land er på randen av økonomisk sammenbrudd.

Frykten er å bli smittet av gjeldskrisen, å bli den neste greske tragedien. Et slikt perspektiv er bekymringsfullt, og innstrammingene er et ønske om å hindre at den økonomiske krisen i Hellas sprer seg til andre EU land.

Underskudd

Romania tok i 2009 et kriselån på 20 milliarder Euro fra IMF og EU for å refinansiere statsgjelden. IMF og EU har stilt krav om omfattende budsjettkutt som betingelse for videre utbetaling av lånet.

Budsjettunderskuddet for 2010 må begrenses til 6,8 prosent. I 2009 utgjorde underskuddet på statsbudsjettet 7,2 prosent av BNP, og nå må det settes inn tiltak for å redusere underskuddet.

Romanias økonomi sank med 7 prosent siste året, den største resesjonen siden 1989. Uten omfattende tiltak er underskuddet estimert til å bli høyere enn 9 prosent. Regjeringen har bestemt å kutte lønninger i offentlig sektor med 25 prosent og pensjon med 15 prosent.

Pensjonskuttene ble forkastet av den konstitusjonelle rettsinstansen, derfor bestemte regjeringen seg for å øke merverdiavgiften fra 19 prosent til 24 prosent. Økningen av MVA vil få betydelige følger for forbruk og kjøpekraft.

Misnøye rettet mot regjeringen

Mange rumenere stiller nå spørsmålstegn ved hvorfor de fattigste må betale for ledernes svakhet. Det er ikke arbeidere og pensjonister som har skapt dette uføret ifølge mange av mine informanter.

Misnøyen retter seg mot regjeringen som kutter i de allerede få velferdsgodene, og innsparingene blir møtt med en voldsom sosial uro. IMF foreslo en økning i skatt, ulike beskatninger av inntekter kombinert med mindre kutt i lønn for å begrense underskuddet.

Det er den rumenske regjeringen og ikke IMF som har vedtatt kutt i lønn og offentlige ytelser fra de svakeste gruppene, noe som vanskelig kan legitimeres.

Det demonstreres mot de knallharde kuttene. Fagforeninger truet med generalstreik, men denne ser ut til å ha vart i bare et par dager. For en rumener som tjener 200-300 Euro i måneden, er det vanskelig å velge mellom å streike, eller å forbli taus.

Som en informant forteller meg: “For hver dag streiken varer betyr det èn dag i mindre lønn, en lønn som allerede har blitt kuttet med en fjerdedel”.

Minstepensjonistene i Romania lever på ca 100 Euro i mnd, og det er totalt 4 millioner pensjonister i landet som mottar under 300 Euro i mnd. Unge leger og lærere tjener ca 250 Euro i måneden. Dersom man fjerner en fjerdedel av dette, finnes det ingen grunn for disse å jobbe i landet lenger.

Konfrontert med lavere lønninger og dårligere offentlige ressurser, er det flere som vil komme til å prøve lykken utenlands. Denne kompetanseflukten er allerede et problem da over 2 millioner rumenere har emigrert i søken etter arbeid, hovedsakelig til Italia og Spania.

Totalitær fortid

Rumenere prøver fortsatt å mestre vanskelighetene og ettervirkningene av deres totalitære fortid, som viser seg å være en lenger og mer smertefull prosess enn det man forestilte seg for over 20 år siden.

Den økonomiske, politiske, ideologiske og sosiale overgangen fra kommunismen til en forestilt levedyktig fremtid produserte ønsker og forventinger om en fremtid i velstand og overflod.

Mange av mine informanter forteller at rumenerne var desperate etter bedre tider, og kommunismens fall ble etterfulgt av store forventninger om grunnleggende politiske og økonomiske endringer, med håp om en bedre fremtid.

For mange rumenere ble realiteten istedenfor en reduksjon i levestandard og nedadgående sosial mobilitet på grunn av økonomisk ustabilitet og nedgangstider, preget av blant annet høy inflasjon og arbeidsløshet.

Årsaken til drn økonomiske krisen var at tidligere kommunister fortsatt styrte landet under nye partinavn. Selv om jernteppet ble trukket fra den tidligere Sovjetunionen og Østblokken, var kommunistregimet på langt nær over i alle postsosialistiske land.

Flere informanter kunne fortelle at: “De endret fargene, men har samme mentalitet. Det var slutten på diktaturet, men visse ting forblir det samme og er veldig vanskelige å endre, Romania har ikke ristet av seg hele kommunismen.”

Privatiseringen gikk langsomt, inflasjonen løp løpsk og midt på 1990-tallet var levestandarden verre enn under Ceausescus tid.

En rekke reformer på slutten av 1990-tallet resulterte i at Romania hadde en solid vekst på ca 6 prosent årlig. Medlemskap i NATO fra 2004, og EU og EØS fra 2007 bidro til at Romania tiltrakk seg et økende antall utenlandske investeringer.

Den globale finanskrisen påvirket derfor landet i stor grad når den slo til. Resesjonen som nå har rammet landet er oppgitt som den verste på 20 år, og har visket ut fremskrittene gjort i 2008 når landets økonomi vokste 7 prosent, den raskest voksende økonomien i EU. Under mitt feltarbeid i 2008 hadde den nye veksten skapt velstand for noen synlige få, men ikke for den vanlige rumener i gaten.

Vanskelig overgang

Mine informanter har blandete erfaringer rundt omveltningen og overgangen, de som har opplevd en velstandsøkning r generelt positivt innstilte, mens de som har samme eller lavere levestandard idag syntes ikke det har skjedd store endringer, i så fall til det verre.

For mange som fortsatt sliter for å få endene til å møtes, oppleves overgangsperioden som en skuffelse der lite har endret seg til det bedre, og dagens tilstand beskrives som preget av moralsk og økonomisk forfall.

“Vi har gått fra verre til verst de siste 20 årene”. Disse uttrykker gjerne en nostalgi for fortiden. “På den tiden før, hadde du penger nok til å kjøpe de få varene du fikk tak i, mens i dag har du ikke penger nok selv om det finnes mange varer, hva kan man gjøre…?”

Noen gir uttrykk for at det kanskje var en større sosial sikkerhet under kommunismen enn nå, at staten tok vare på dem, mens ansvaret nå er flyttet over på individet.

Ambivalent

Nostalgien viser det ambivalente forholdet til utviklingen; på den ene siden ønsker mange demokrati og markedsliberalisme velkommen, på den annen side stiller de krav om at staten skal a vare på dem, noe mange mener kommuniststaten gjorde i større grad enn demokratiet idag.

Det er nok ikke et ideologisk savn etter kommunistregimet, men mer en form for beklagelse, et savn etter forutsigbarheten det representerte “hva skal vi gjøre med demokratiet, vi kan ikke spise våre stemmesedler?” Den forespeilte fremtiden er ikke i samsvar med realiteten. “Vi var alle i en slags lykkerus og trodde at alt ville endre seg til det bedre over natten”.

Overgangsperioden knyttes av mange rumenere til privatisering, modernisering, demokratisering, sivilisering, utvikling og det som følger med i kjølvannet av disse endringene.

Mange har mistet troen på at det vil skje i deres livstid, og mange mener at det må et generasjonsskifte til før man virkelig ser noen endringer. “Etter kommunismens fall trodde vi alle at vi skulle nærme oss Europa mye fortere, at Romania i løpet av noen år ville være på nivå med Sveits, utvikle oss slik DDR har gjort, men nå har jeg innsett at det vil ta flere generasjoner før kommunismen har forsvunnet fra folks mentalitet og at Romania blir et sivilisert samfunn”.

Den vestlige modellen er et mål for utvikling for mange rumenere, som ønsker et “sivilisert” og moderne Romania ved utgangen av overgangsperioden. Håpet om at det vil skje i nærmeste fremtid har bleknet ytterligere etter finanskrisen og de store innstramningstiltakene for de som allerede hadde for lite å rutte med fra før.