Det klassiske eksempelet på en politisk U-sving (Policy Reversal) er hentet fra amerikansk politikk.

Det var republikaneren og hauken Richard Nixon som åpnet døren til Kina, og som dermed fikk gjennomslag for en radikal endring av amerikansk utenrikspolitikk.

– Nixons rykte som hauk gjorde det altså lettere for ham å implementere en tilsynelatende venstreorientert utenrikspolitikk, fremholder professor Espen R. Moen ved Handelshøyskolen BI.

Det usannsynlige partiet

Begrepet “Policy Reversal” henspiller på det fenomen at radikal politikk i enkelte tilfeller implementeres av politikere med politiske preferanser på den andre siden av det politiske spektrum.

– Et eksempel på policy reversal fra norsk politikk kan være at det var Arbeiderpartiet som i sin tid reduserte marginalskatten fra opp mot 80 til cirka 50 prosent, sier Moen.

– Det ville nok ikke vært like enkelt for Høyre å få gjennomført en slik omlegging av skattepolitikken.

Ideen om at radikale endringer kan skje når det usannsynlige partiet tar føringen, er velkjent og dokumentert.

Samfunnsøkonomene Espen R. Moen og Christian Riis har gått videre og analysert hvordan fenomenet kan oppstå i et demokrati, og gir med dette et bidrag til fagfeltet politisk økonomi.

Økonomisk modell

Moen og Riis har utviklet en økonomisk modell som viser at slike politiske U-svinger kan eksistere som et likevektsfenomen.

Modellen tar utgangspunkt i at både politikere og velgere er rasjonelle. Velgerne har imidlertid ofte mangelfull informasjon om hva politikerne egentlig står for. De har heller ikke alltid tilstrekkelig kunnskap om hvordan omstendighetene i verden er.

– Velgeren er ikke helt sikker på politikernes ståsted, og hva som er den beste politikken for landet. Velgerne oppdaterer seg gjennom å følge politikernes handlinger, forklarer Moen.

Da Nixon dro til Kina, kunne dette tolkes som om han plutselig var blitt venstrevridd, eller også at det måtte være en rasjonell politikk for å ivareta USAs interesser.

Det var imidlertid få som tolket åpningen mot Kina som om Nixon plutselig var blitt mer kommunistvennlig. Snarere ble det sett på som et uttrykk for at en tilnærming til Kina var ønskelig av realpolitiske hensyn.

Dersom en demokratisk due à la Carter hadde gjort det samme, ville velgerne lett kunne tolke en slik politikk som svært venstrevridd.

– Modellen er enkelt fortalt en signaliseringsmodell som ser på hvordan velgerne tolker politikernes handlinger og utspill.

Ifølge Moen og Riis studie er det imidlertid ikke slik at det bare er det usannsynlige partiet som kan gjennomføre radikale endringer av politikken.

Referanse:

Moen, Espen R. and Riis, Christian (forthcoming):”Policy Reversal”. Akseptert for publisering i American Economic Review.