Bestillingsbrevet fra Miljøverndepartementet i forbindelse med fylkesdelplaner for nasjonale villreinområder framhever de lokale og regionale politikere som beslutningsmyndighet, men allikevel er alle beslutninger underlagt et naturfaglig kunnskapsgrunnlag. Det skaper et legitimitets- og bærekraftsparadoks for hele prosessen.

Bærekraftig forvaltning og utvikling må per definisjon være et felles anliggende og må ivareta sosiokulturelle, økonomiske og økologiske aspekter. Dette perspektivet er innarbeidet i de internasjonale avtaler som forplikter Norge til både å bevare biodiversitet og landskaper, og til å involvere lokalsamfunnet i beslutningsprosessen.

Det er altså en demokratisk dimensjon i bærekraft begrepet, som viser nødvendigheten av at jobbe med felles forståelser og beslutninger for å oppnå bærekraftig forvaltning.

Naturvitenskapelig fagkunnskap er en del av den nødvendige kunnskap som må integreres i beslutninger om naturforvaltning. Den er viktig fordi den leverer innsikt og analyser av biologiske og økologiske systemer gjennom systematiske observasjoner og eksperimenter. Men fagkunnskap er ikke en absolutt sannhet som kan styre beslutninger om våre felles naturressurser.

Fagkunnskap er avgjørende

Slike beslutninger er et samfunnsanliggende. Det er gjennom demokratiske prosesser vi må diskutere naturverdi, formål og visjoner, og det er her en kritisk avveier mulige konsekvenser av beslutningene. I en slik prosess er fagkunnskap helt avgjørende.

Men det er ikke den eneste kunnskap som er betydningsfull. Andre kunnskapstyper må anerkjennes. Lokal kunnskap, erfaringskunnskap, kulturbasert eller kreativ kunnskap kan gi et bredere perspektiv på muligheter og konsekvenser.

Beslutninger om vår felles natur bør baseres på et bredt kunnskapsgrunnlag av flere ulike grunner. For det første kan møtet mellom ulike kunnskapsformer skape ny kunnskap, samt nye forståelse og ideer. For det andre vil anerkjennelsen av lokal kunnskap skape større lokal legitimitet og forankring av naturforvaltningsplaner. Den tredje og kanskje viktigste grunn til å inkludere ulike kunnskapsformer er muligheten for å skape en demokratisk prosess hvor mange aktører kan lære av hverandres kunnskap og påvirke forvaltningen av våre felles naturressurser i en mer bærekraftig retning.

Dette er for så vidt ikke nye tanker i norsk naturforvaltning. Rapporten «Villrein og Samfunn» fra 2004, var et forsøk på å samle en bredde av perspektiver på forvaltningen av den eneste gjenlevende villreinstammen i Europa. Norsk naturpolitikk vektlegger også lokal medvirkning og forankring i naturforvaltning. Spesielt satsningen på Regionplaner for villreinområdene (et resultat av ViSa-rapporten), som ledes av et lokalt-regionalt politisk styre, viser at lokal medvirkning er viktig på nasjonalt politisk nivå.

Et bærekraftparadoks

Likevel viser det seg vanskelig å få omsatt slike strategiske visjoner om lokal medvirkning til egentlige prosesser, tiltak og resultater. Genuin lokal forankring blir spesielt vanskelig når det foreligger sterke motstridende signaler i planpremissene.

Miljødepartementets bestillingsbrev om nasjonale villreinområder gjør det klart at beslutningsmyndigheten er det lokale og regionale politiske nivået. Samtidig gjøres klart at alle beslutninger skal tas med utgangspunkt i et oppdatert naturfaglig kunnskapsgrunnlag. Dette skaper et legitimitetsparadoks hvor den lokale beslutningsprosess uansett må skje på fagkunnskapens premisser.

I tillegg oppstår et bærekraftparadoks hvor naturvitenskapen har fortrinnsrett til å definere bærekraft. Dette øker forvirringen (eller mistroen) blant lokale aktører i forhold til det reelle lokale handlingsrom - eksisterer det bare så lenge de bestemmer det som staten vil at de skal?

Felles forståelse

Lokalt ansvar og forpliktelse skapes gjennom anerkjennelse av lokale erfaringer og kunnskap, samt en etablering av en reell arena for diskusjon av lokale ønsker. Det handler om å skape felles forståelser for bruken av våre felles naturverdier. En slik forståelse krever en demokratisk prosess med fokus på kritisk kollektiv læring.

På denne måte kan lokale aktører samarbeide med forskning, forvaltning og andre interesser slik at det utvikles et visjonært bærekraftig perspektiv på naturbruken. En sånn type prosess krever at de involverte aktørene selv er med på å sette premissene for prosessen. og at de er sikret et legitimt han. Med reell lokal beslutningsmakt kan vi skape planleggingsprosesser som legger til rette for bærekraftig naturressursforvaltning og levende bygder.

Lokal medvirkning og forankring bør ikke bare funderes på ønsket om å skape legitimitet for nasjonal politikk - men snarere på demokratisk etiske prinsipper - å skape felles forståelse for bærekraftig forvaltning av våre felles naturressurser.