11. juni offentliggjorde statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen, at Salten-regionen har fått det første nasjonalparkstyret i landet.

Dette markerer innføringen av en ny forvaltningsmodell for nasjonalparker og andre større verneområder.

Stridstema: lokal deltakelse i forvaltningen av nasjonalparker

Tradisjonelt sett har norske nasjonalparker blitt forvaltet av staten gjennom Fylkesmannen. Hovedfokus har da vært verneverdiene, og det har vært lite fokus på bruksinteressene.

Gjennom 90-tallet vokste det fram en erkjennelse av at lokal kunnskap om områdene er viktig i forvaltningen av disse, og dette ble stadig fremhevet i verneprosesser. Kravet om lokal forvaltning ble ofte satt fram av de som ble berørt av vernet. Ønsket ble etter hvert anerkjent av miljøforvaltningen, og fra 2001 til 2006 ble det igangsatt fire pilotprosjekter for lokal forvaltning.

Forsøkene har blitt evaluert av NIBR som fant at disse lokale forvaltningsstyrene i all hovedsak tok vare på de formelle kravene og oppgavene som lå i mandatet deres. Samtidig viste Riksrevisjonens rapport store svakheter ved forvaltningen av vernede områder, og pekte på at rundt 30 prosent av disse er truet.

Med en erkjennelse av at statlige forvaltningsoppgaver best løses ved kjennskap til lokale forhold, og at lokal kunnskap vil styrke forvaltningen, ble kommuner invitert med i forvaltningen ved brev fra Miljøvernminister Erik Solheim i desember i 2009. Og nylig fikk Salten det første nasjonalparkstyret, og miljøforvaltningen er dermed i ferd med å legge stridstemaet om lokal forvaltning død.

Interkommunalt nasjonalparkstyrer som en styrking av nasjonalparksentrene?

Det første lokale nasjonalparkstyret i Norge har 13 representanter; 1 fra hver av de 8 berørte kommunene, 4 representanter fra reindriftsnæringa og 1 representant fra Nordland fylkeskommune. Styrene vil i all hovedsak være interkommunale, i og med at alle de berørte kommunene skal ha med en representant.

Styret har fullmakt til å forvalte områdene, skjøtte parkene, lage informasjon og overholde verneforskriftene. Sekretariatet for styret legges til en naturforvalterstilling, som lokaliseres til Nordland nasjonalparksenter, som blir et forvaltningsknutepunkt. Forvalteren vil da sitte i et miljø med naturveiledere og oppsyn, og vil også være lokalisert der hvor man informerer om de vernede områdene i Nordland.

For nasjonalparksentrene i Norge, som ofte sliter økonomisk, kan denne organiseringa bidra til å styrke det faglige fellesskapet, men utfordringen for nasjonalparksentrene ligger i å bruke dette til å skape økonomisk inntjening. For forvaltningen derimot vil dette bety at de ulike nasjonalparkrettede aktivitetene samlokaliseres, og dette vil bidra til en mer robust nasjonalparkforvaltning for fremtiden.

Men er dette i overensstemmelse med hva folk ønsker?

Den nye forvaltningsmodellen har vokst fram blant annet etter et sterkt ønske fra de berørte interessene i verneområdene. Nasjonalparkene anses som nasjonalt og internasjonalt verdifulle, og dermed skal nasjonalparkstyrene forvalte nasjonale og internasjonale verdier.

En undersøkelse som Synovate gjennomførte i 2009 (totalt 2558 personer svarte), etter oppdrag fra Nordlandsforskning, Høgskolen i Bodø, Bioforsk Tjøtta og Salten Friluftsråd, viser at Staten/Fylkesmannen er den de fleste foretrekker skal forvalte vernede områder. 

Forvaltning i takt med tiden, men i utakt med folket?

Undersøkelsen viser at forvaltningsstyrene til en viss grad er i utakt med hva våre undersøkelser viser siden staten/Fylkesmannen får flest avkrysninger. Derimot er det grunn til å anta at de som direkte er berørt av vernet (grunneiere og næringsutøvere) i større grad vil støtte opp om lokale forvaltningsordninger, men dette kan vi ikke si noe om ut fra denne undersøkelsen.

Imidlertid har tidligere studier vist at grunneierne, lokalbefolkningen og kommunen foretrekkes som forvaltningsmyndighet blant de som er grunneiere i vernede områder. Også her var det mulighet for flere avkrysninger, og henholdsvis 64, 48 og 45 prosent av grunneierne mener de selv, kommunen og lokalbefolkningen bør forvalte vernede områder.

Vi kan dermed si at den forvaltningsordningen som nå iverksettes i vernede områder i Norge verken oppfyller befolkningens (Staten/Fylkesmannen som forvalter) eller de berørtes (grunneiere som forvalter) ønsker.

Forvaltningsordningen som iverksettes er et skritt på veien mot større lokal deltakelse, men det gjenstår å se hvorvidt andre bruksinteresser enn reindriften vil få en reell innflytelse i forvaltningen. I utgangspunktet er reindriften en bruker på lik linje med andre næringer (sauehold, tilbydere av jakt og fiske, friluftsutøvere, reiselivsbedrifter og så videre) i vernede områder, og disse interessene burde kanskje dermed også vært representert i nasjonalparkstyret.

Imidlertid er samene, som urfolk, i en spesiell posisjon gjennom konsultasjonsplikten statlige myndigheter har med Sametinget og andre samiske interesser i saker som angår dem. Og siden Saltenregionen er av stor betydning for samisk kultur og næringsutøvelse gjenspeiles dette i nasjonalparkstyret. I den nye modellen kan brukerinteressene bli representert gjennom det faglig rådgivende utvalget som kan oppnevnes, men det er grunn til å tro at bruksinteressene gjerne ville hatt større forvaltningsansvar enn dette.

Det nye nasjonalparkstyret skal forvalte nasjonale og internasjonale verdier. Og både styret og det faglig rådgivende utvalget vil ha de samme retningslinjer, lover og forskrifter å forholde seg til som den tidligere forvalteren hadde. Det er derfor grunn til å spørre om det vil bli så store forskjeller for brukerne av de vernede områdene.

Den nye forvaltningsordningen er uansett i takt med tiden, men i noe utakt med befolkningens og brukernes ønsker. Men i og med at det er nasjonale og internasjonale verdier som skal forvaltes er det vanskelig for staten å gi fra seg mer myndighet enn de gjør nå.