Sjølie og Solberg påstår at det i Norge i dag hogges kun 40 prosent av tilveksten. Dette vet vi som daglig har med skogbruket å gjøre at ikke alltid stemmer. For eksempel hogges det langt mer enn tilveksten blant annet på det sentrale Østlandet.
Videre vet vi at en lang rekke skogeiere overhodet ikke oppfyller skoglovens krav om planting. Sjølie og Solberg nevner ingenting om at over 60 prosent av all død ved i norske skoger dreier seg om tynningsvirke fra 5 til 9,9 cm. Det er blant annet dette tynningsvirket som nå vil bli brukt til bioenergi. Død ved er allerede en mangelvare i våre skoger, og skogbrukets «støvsuging» gjør ikke saken bedre.
De unnlater også å fortelle at det som skjuler seg bak begrepet «gammel skog» i Norge i dag består av nesten 70 prosent ensjiktet og ensaldret planteskog som går fra hogstklasse fire til fem. De skriver heller ingenting om at skogbruket bedriver sluttavvirkning på enorme områder i Norge hvert år og at bare 1,8 prosent av våre skoger er vernet.
I første halvdel av 2010 ble det avvirket 4,3 millioner kubikkmeter tømmer i Norge. La oss gå ut fra at det vil bli hogd like mye i siste halvdel av 2010. Da snakker vi om 8,6 millioner kubikkmeter med tømmer. I følge Stora Enso: «Hur vill du sköta din skog?» gir hvert dekar skog i Sverige 13 kubikkmeter tømmer.
I Norge går vi ut fra at hvert dekar i snitt gir 20 kubikkmeter. Da er det snakk om sluttavvirkning på et areal på omtrent 430 000 dekar i 2010. I tillegg kommer arealer hvor det blir bedrevet tynningshogst. Arealet med produktiv skog i Norge er 60 millioner mål. Totalt dekker skogen i Norge et areal på 120 millioner mål.
Nå vil de resterende 60 millioner målene, som inntil i dag har fått stå mer eller mindre i fred av økonomiske årsaker, med ett bli lønnsomme som en følge av behovet for bioenergi. Noe som vil ramme både det biologiske mangfold og opplevelsesverdiene, og være et langt skritt i feil retning når det kommer til å bevare livsnødvendige økosystemer.
I tillegg kan man, ved å studere tømmerlunnene som skal gå til bioenergi, se at her finnes det en stor mengde med gamle, grove løvtrær, blant annet osp og bjørk. Slike trær er mangelvare i Norge i dag og er svært viktig for det biologiske mangfold. Det nevnes heller ingenting om at det moderne skogbruket er anleggsarbeid i sårbar natur. Dette er hva som er det realistiske utgangspunktet for dagens norske skog.
B: For mye gran
Sjølie og Solberg uttaler seg om bredden i type treslag i norske skoger. Det er et faktum at skogbruket i Norge allerede har satset for mye på planting av gran. I en artikkel om en produsent av planter til skogbruket i Norge kom det frem at over nitti prosent av deres produksjon besto av granplanter. Det er disse som først og fremst benyttes til å skape industriskogene.
Selv innad i skogbruket uttrykker man bekymring for dette problemet. Blant annet uttaler skogeierforeningene Havass Skog, Glommen Skog og Mjøsen Skog i det siste reviderte feltheftet av Levende Skog-standarden 2009 følgende, sitat: Mange steder har vi fått granskog på furumark. På sikt er det derfor ønskelig å legge til rette for barblandingsskog og furudominert skog der dette egner seg. I lavlandet er det ønskelig å øke lauvskogandelen, særlig på eiendommer med lite lauv.
Nord i Norge er man bekymret for at grana fullstendig fortrenger bjørk. Uttalelsen om forbedret plantemateriale holder ikke mål. Ikke noen planteskole i verden kan hamle opp med naturen når det kommer til det å produsere den beste skogen. I Sverige kommer frøene til «plantasjeskogbruket» fra elleve tusen morplanter, mens naturskogene består av millioner på millioner av trær med en stor variasjon i genmaterialet.
Angående Sjølies og Solbergs uttalelse om at skogene i Norge består av «relativt mye glissen, gammel skog» viser jeg til det jeg har skrevet over. Sjølie og Solberg kan da ikke på ramme alvor mene at vi skal hogge all skog i Norge for å skape plantasjer med trær beregnet på bioenergi? Plantasjer som for det meste vil bestå av gran, samt fremmede treslag.
C: Næringen forsvinner
Sjølies og Solbergs argument om at en vesentlig del av hogstavfallet lett kan utnyttes til bioenergi uten vesentlig reduksjon av markas produksjonsevne er vanskelig å forstå.
Jeg har allerede nevnt tap av tynningsvirke, og vi vet at GROT (grener og topp) medfører at all næringen som tidligere ble igjen i skogen nå forsvinner ved hogst. Det er selvfølgelig derfor skogbruket ønsker støtte til økt gjødsling av våre skoger.
Annonse
D: Bioenergi OG hogst
Sjølies og Solberg argument om at tømmeravvirkningen gir flere kvaliteter samtidig, og at Holtsmark må ta hensyn til dette, er i beste fall tullete, i verste fall skummel feilinformasjon. Bioenergi fra skog handler kun om en ting, nemlig å hente ut skog som i løpet av kort tid skal omdannes til en eller annet form for energi (biodiesel, flis eller lignende) og deretter brennes.
Her er det ikke snakk om å binde CO2 over lang tid, men å frigjøre enda mer CO2 her og nå, i tillegg til andre, skadelige sider ved det å brenne bioenergi. Deres påstand om at økt etterspørsel etter bioenergi bare i liten grad vil påvirke avvirkningen har jeg allerede kommentert. Det sier seg selv at uttak av bioenergi vil komme i tillegg til den hogsten som pågår, og som skogbruket, med landbruksminister Brekk i spissen, ønsker skal dobles.
Vil forverre
Samlet betyr punktene A-D at økt avvirkning av skog til biobrensel drastisk vil forverre situasjonen, både når det gjelder utslipp av CO2, andre skadelige stoffer samt for naturen og miljøet.
Sjølies og Solbergs påstand, om at skogsertifiseringen i Norge vil sørge for at det økologiske mangfold og opplevelsesverdiene i våre skoger ikke er truet ved økt satsing på bioenergi, er virkelig lite gjennomtenkt. Levende Skog-standarden, som er den miljøstandarden hele skogbruket må følge for å få solgt produktene sine, og som også skal gjelde for uttak av bioenergi fra skog, har brutt fullstendig sammen.
Den delen av miljøsiden som sto sammen med skogbruket (Sabima og WWF) om denne standarden har trukket seg fra samarbeidet. Det har også de to organisasjoner for friluftslivet (FRIFO og FL) gjort. Miljøbevegelsen har i tillegg trukket seg fra et videre samarbeid om FSC (Forest Stewardship Council). Dette betyr at skogbruket i Norge per dags dato står med en «miljøsertifisering» kun med dem selv som deltagere og helt uten støtte fra miljø- og friluftsorganisasjonene.
Dette vil jeg tro er svært lite tillitvekkende for skogbrukets kunder ute i Europa. For eksempel er Florian Nehm i Axel Springer AG i Tyskland krystallklar på konsernets miljøkrav og ønsker en forbedring over hele linjen. I forbindelse med klager vi har rettet til Axel Springer AG, om nettopp praktiseringen av den miljøsertifiseringen Sjølie og Solberg henviser til, har han bedt Norske Skog om en evaluering.
Vi som i flere år har satt oss inn i hva Levende Skog-standarden betyr for norsk skog i praksis har sett at den er helt uegnet til å beskytte våre skoger. Kravpunktene er altfor svake og tolkbare, i tillegg blir de ikke engang fulgt av skogbrukets aktører. Vi har fremført en lang rekke klager på hva dette har medført av skader på naturen og miljøet. Klager som har fått medhold hos både landbruksetaten i lokale kommuner, NEMKO, Det Norske Veritas og i Rådet for Levende Skog.
Skogsertifiseringen i Norge er ikke i stand til å ivareta være seg det biologiske mangfold eller opplevelsesverdiene. Dette er også noe som er svært vanskelig å forbedre. Man skal tenke over det faktum at i år 2000 var 13,3 prosent av skogarealene på verdensbasis privateid, men for Norges del var prosenten privateid skog 86 prosent.
Når man da også vet at svært få av Norges skogeiere forvalter sin egen skog, sier det seg selv hvilken enorm makt de store, private aktørene har. Den ligger i hendene på en meget liten og svært ressurssterk gruppe mennesker i det private næringsliv, med tette bånd til våre politikere, og med et eneste mål; nemlig mest mulig fortjeneste ut av vår felles natur på kortest mulig tid.
Bioenergi i stor skala fra våre skoger kan aldri bli natur- og miljøvennlig.
