Norge satte, i likhet med flere andre land, 2010 som frist for å ”stoppe tapet av det biologiske mangfoldet”. Som en del av dette arbeidet fikk Norge i 2009 ny Naturmangfoldlov (Lov om forvaltning av naturens mangfold).

I §23 i loven heter det at ”Kongen i statsråd kan ved forskrift utpeke nærmere angitte arter som prioritert.” Dette åpner for særskilte tiltak, og skal være et virkemiddel for å ta vare på arter som har problemer med å overleve.

Men hvilke av de rundt 40 000 naturlig forekommende arter av dyr, planter og sopp i Norge skal prioriteres, og hvilke kriterier skal legges til grunn for utvelgelsen av disse artene?

Rødlisten gir ikke svaret

I november 2010 ble den nye ”rødlisten” lagt frem. Norsk Rødliste publiseres av Artsdatabanken og gir en ajourført oversikt over arter som eksperter, etter internasjonale kriterier, vurderer å ha høy risiko for å forsvinne fra norsk natur.

Rødlisten synes således å være spesielt relevant for utvelgelse av prioriterte arter. Da er det viktig å være klar over at rødlisten kun vurderer sannsynligheten for at en art vil forsvinne fra Norge, uavhengig av hva årsaken måtte være.

Dette er en av grunnene til at rødlisten ikke kan brukes direkte for prioritering av forvaltningsinnsats, noe som også understrekes av Artsdatabanken. For at det skal være noen mening i at samfunnet setter inn ekstra ressurser for å redde en art, så må det både være et problem at arten står på rødlisten, og det må være praktisk mulig å gjøre noe for å hindre at dette skjer. Vår påstand er at for de fleste av artene på rødlisten er ikke disse betingelsene oppfylt.

Det er vanlig å være sjelden

Uansett hvor i verden man befinner seg vil det til enhver tid være slik at det er et relativt lite antall arter som er vanlige, mens langt flere arter er sjeldne. Slik vil det være, helt uavhengig av hvordan vi mennesker påvirker naturen.

Når miljøvernministeren i beste hensikt ønsker å arbeide for at det i fremtiden skal stå få eller ingen arter på en norsk rødliste, så er dette en umulig oppgave. Fordi sjeldne arter er mer utsatt for å dø ut enn vanlige arter, så vil et stort antall arter automatisk havne på vår nasjonale rødliste.

Arter som er blitt sjeldne på grunn av vår påvirkning av naturen vil havne der sammen med en lang rekke arter som er naturlig sjeldne. Dette betyr at mange av artene på rødlisten vil bli værende der uansett hvilke tiltak som settes inn for å bevare dem. Valg av prioriterte arter for tiltak etter Naturmangfoldloven krever altså en kritisk tilnærming til rødlisten, og en overordnet strategi.

Sjelden og eksotisk

Sjeldenhet innenfor landegrensene er ikke et godt kriterium for prioritering av arter. I Norge har vi nemlig nesten ingen arter som bare finnes hos oss, men derimot et stort antall sjeldne arter som har sin hovedutbredelse i mer artsrike områder lenger sør.

Derfor finnes det mange flere norske rødlistearter i de sommervarme områdene omkring Oslofjorden og på Sørlandet enn i andre deler av landet. Andre sjeldne arter finnes bare i de fuktige og vintermilde kystområdene på Vestlandet, mens atter andre har sine få norske forekomster i østlige grensestrøk. Svært mange arter er sjeldne i Norge rett og slett fordi landet vårt befinner seg i utkanten av deres naturlige utbredelsesområde.

Vi må regne med at det går tapt noen hvert år blant de aller sjeldneste, men også at nye ankommer og etablerer seg (hvorav mange har vært innom tidligere). Disse endringene går som oftest ubemerket hen, fordi artene er så sjeldne og ofte unnselige. Poenget er at de ikke er spesielt viktige, heller, for bevaring av det biologiske mangfoldet.

Velger feil arter

Vi går ut fra at det helt overordnete målet med forvaltning av mangfoldet av arter er å forhindre at arter går tapt globalt. Hvis forvaltningsmyndighetene i hvert land nærsynt fokuserer på arter som er sjeldne innen egne landegrenser vil det samlete resultatet av landenes tiltak for å bevare det biologiske mangfoldet bli magert. Dette fordi hvert land da i stor grad vil velge feil arter.

Hvis de nordiske landene fokuserer for mye på sjeldne arter med hovedutbredelse et annet sted, vil vi kaste bort ressurser på bevaring av arter det ikke er biologiske forutsetninger for å bevare, mens tilbakegang hos mer vanlige arter som representerer våre viktigste bidrag til det globale biologiske mangfoldet, risikerer å bli oversett.

Motsatsen til å prioritere nasjonalt sjeldne arter er å prioritere arter som har en betydelig del av sitt globale utbredelsesområde i Norge. Slike arter kan kalles norske ansvarsarter. I dette ligger at norsk forvaltning av disse artenes leveområder vil ha stor betydning for utviklingen av den globale bestanden.

Fordeling av ansvar

Noen ansvarsarter kan ha en tilbakegang i et slikt omfang at de kvalifiserer for rødlisten, og disse burde være spesielt gode kandidater for prioritering under naturmangfoldlovens beskyttelse. Et system for overvåking av utvalgte arter er nå under oppbygging i Norge, og her bør potensielle ansvarsarter stå sentralt, ikke bare fordi de er viktigst i et globalt perspektiv, men også fordi de normalt er vanlige nok til å kunne overvåkes rent teknisk.

Ansvarsarter er ikke et nytt begrep, men i norsk naturforvaltning har slike arter har i stigende grad kommet i skyggen av de mer sjeldne artene. Rødlistearter synes å ha fått forhøyet ”markedsverdi” i kraft av å være sjeldne. Jakten på sjeldne arter er en viktig drivkraft i kartleggingen av det biologiske mangfoldet i Norge, men samlerens perspektiv må ikke bli vår overordnete forvaltningsstrategi.

Skal forvaltningen av biologisk mangfold gi tilfredsstillende resultater må ansvarsarter i større grad identifiseres, løftes frem og prioriteres. Aller størst uttelling vil dette perspektivet få dersom det får gjennomslag i det internasjonale samarbeidet for bevaring av naturens mangfold. Da kan det legges opp til en ansvarsdeling basert på artenes naturlige utbredelse som bedre sikrer overlevelse av et stort antall arter.