Reiselivsnæringa “har for lav verdiskapning og neppe noen lysende fremtid i møte med internasjonal konkurranse,” sa Torgeir Reve da han for en tid siden la fram resultater fra prosjektet Et kunnskapsbasert Norge. 

I stedet bør vi satse på olje, offshore- og sjømatnæringene, mener han.

At det er forskjell i verdiskapning mellom ulike næringer i Norge kommer neppe som en overraskelse på noen. Men å konkludere med at reiselivsnæringen er uten potensial og ikke fortjener nasjonens oppmerksomhet, er skivebom fra Reve.

De åpenbare utfordringene med å sammenligne verdiskapning på grunnlag av antall ansatte, lønn og overskudd i bedriftene skal vi foreløpig la ligge.

Det er selvfølgelig ingen tvil om hvem som kommer best ut av petroleums- og havbruksnæringen, med sine storkonserner og høyt utdannet arbeidskraft, og reiselivsnæringen med mange sesongsysselsatte og små gründerdrevne bedrifter. Men betyr det at vi skal bruke offentlige midler på å støtte petroleums- og havbrukssektoren?

Mest velferd for pengene

Reve tar grundig feil når han i et intervju med NRK hevder at ”Norge som nasjon får mest velferd igjen for pengene ved å i stedet støtte de næringene som går best”.

Elementær kunnskap om offentlige investeringer tilsier at vi får mest igjen for pengene når vi bruker dem der de gjør en forskjell. Ved å støtte næringer som går bra, også uten offentlig støtte, bidrar de offentlige midlene slett ikke til økt verdiskapning. De erstatter bare private investeringer.

Dersom en i stedet støtter næringer som har et potensial, der potensialet ikke blir utnyttet, kan offentlige støtte bidra til økt verdiskapning. Dette kalles gjerne addisjonalitet og er et hovedargument for å gi offentlig støtte til bedrifts- og næringsutvikling. Spørsmålet om hvor verdiskapningen er størst i dag, er altså ikke særlig relevant for valget om hvilke næringer som skal støttes.

Norge som nasjon får mest velferd for pengene ved å støtte næringer som i dag ikke har oppnådd sitt potensial, men som ved viktige endringer kan øke sin verdiskapning.

En næring sulten på kunnskap

Reiselivsnæringa gjennomgår i dag store endringer med økt profesjonalisering, strukturendringer fra færre små og til flere større bedrifter, samt økt fokus på kompetanse. Satsingen fra næringen selv, på innovasjon og produktutvikling, har antagelig aldri vært så høy som nå. Det skjer en overgang fra standardprodukter som overnatting og transport, til opplevelsesbaserte produkter med større mulighet til å ta ut høyere pris.

Næringen inngår samarbeid med utdanningsinstitusjoner og forskningsmiljøer for å styrke utviklingen i næringen, blant annet gjennom aktive klyngeetableringer flere steder i landet. Som forskningsmiljø ser vi en reiselivsnæring som er sultne på kunnskap om hvordan de kan utvikle seg videre, og som etterspør forskning på området.

Reiselivsnæringen er i ferd med å bli mer kunnskapsbasert, med større behov for forskningsbasert kunnskap. I tillegg blir næringen i stadig bedre stand til å nyttiggjøre seg av slik kunnskap.

Har reiselivsnæringa et potensial?

På mange måter er reiselivet i samme utviklingsfase som lakseoppdrett var i på 90-tallet. Uten den profesjonaliseringen, strukturendringen og kompetansehevingen som skjedde innen oppdrett da, hadde næringen neppe toppet verdiskapningslisten i dag. Om reiselivet har tilsvarende potensial er for tidlig å si. Men resultatene fra Et kunnskapsbasert Norge gir i alle fall ikke grunnlag for å si at potensialet mangler.

At norske politikere liker å framheve reiselivsnæringens betydning, slik Reve sier, er muligens riktig. Men olje, offshore- og sjømatnæringene mottar betydelig mer støtte i form av forskningsmidler og andre virkemidler enn reiselivsnæringen. Også reiselivsnæringa vil dra nytte av økt kompetanseutvikling.

Om en satser like mange offentlige kroner på reiselivsnæringa som på Reves ”framtidsnæringer”, er vi sikre på at man om 15-20 år vil ha økt verdiskapingen betydelig også her.