Det amerikanske valget 6. november medførte ingen store endringer i sammensetningen av de sentrale politiske organene. Det er derfor lite sannsynlig at vi vil se særlig store endringer i amerikansk klimapolitikk i årene som kommer.

Likevel er situasjonen vesens forskjellig fra hva den var i 2008 da Obama ble valgt første gang.

De siste årene har USA opplevd en skifergassrevolusjon som gjør landet selvforsynt med naturgass. Hva betyr denne utviklingen for amerikansk klimapolitikk? Og har det implikasjoner for internasjonalt klimasamarbeid?

USAs utslipp går ned

Reguleringer av klimagassutslipp har gått trått i Obamas første presidentperiode. Likevel er USAs energirelaterte CO2-utslipp redusert med 8 prosent første kvartal i år sammenlignet med samme periode i fjor. USAs energirelaterte CO2-utslipp har ikke vært så lave på 20 år.

Flere faktorer kan ha bidratt til reduksjonen, ikke minst økonomiske nedgangstider. Men en hovedårsak synes å være overgangen fra kull til naturgass i strømproduksjonen. Utslippene fra forbrenning av gass er halvparten så store som fra kull. I april i år sto kull og gass hver for 32 prosent av strømproduksjonen, som er historisk lavt for kull og historisk høyt for gass. CO2-utslipp fra kull sank med 18 prosent i første kvartal i år og har ikke vært så lave siden 1983.

Dårlige kår for fornybar energi

Selv om overgangen fra kull til gass i strømproduksjonen kan ha veldig stor betydning for klimagassutslipp på kort sikt, vil den langsiktige effekten være avhengig av en rekke forhold. Ett aspekt er f.eks. hva dette vil bety for utviklingen av teknologi for fornybar energi.

Med de lave gassprisene er det få incentiver til å investere i ny teknologi.

De siste årene har vi sett en rask vekst i vindkraftutbyggingen i USA og i 2011 utgjorde vindkraft 3 prosent av all strøm som ble produsert. Allerede i 1992 vedtok Kongressen skatteincentiver for å stimulere til økte investeringer i vindkraft. I 2009 ble de forlenget for tre år og vil altså utløpe ved utgangen av året.

Skatteincentiver for fornybar energi har hatt tverrpolitisk oppslutning i Kongressen og mange er optimistiske med hensyn til å få vedtatt en videreføring av ordningen. Foreløpig er man usikre på hva skifergassrevolusjonen vil bety for langsiktige investeringer i fornybar energi, men det er helt klart at fornybare ressurser vil være avhengig av fortsatte subsidier.

Skatt på karbon?

På lang sikt vil naturgass sin posisjon i den amerikanske energiporteføljen i forhold til både fornybar energi og kull først og fremst være avhengig av markedsprisen på gass, men nasjonal klimapolitikk kan også komme til å spille en rolle.

Det mest effektive virkemiddelet fra et klimapolitisk ståsted er at det settes en pris på karbonutslipp, f.eks. gjennom en karbonskatt. Da ville man gjennom ett og samme virkemiddel favorisere energikilden med lavest karbonintensitet, altså fornybar energi foran naturgass foran kull.

I Washington DC har det den siste tiden vært spekulert i om en karbonskatt kan vedtas i forbindelse med en omfattende skattereform som forventes å komme i kjølvannet av USAs dårlige økonomi. Bakgrunnen for at konservative kongressmedlemmer eventuelt vil gå med på en slik skatt er at den vil være en kilde til sårt tiltrengte statlige inntekter. Om det i det hele tatt er mulig å vedta en karbonskatt, selv under disse betingelsene, er imidlertid ganske tvilsomt. Antagelig vil motstanden fra en samlet fossilindustri være så sterk at det vil være politisk selvmord for en del lovgivere å slutte seg til.

Føderale reguleringer

Naturgass sin posisjon i energiporteføljen vil også antagelig påvirkes av føderale reguleringer, ikke bare av klimagassutslipp, men også av andre typer forurensende utslipp.

I desember i fjor la Environmental Protection Agency (EPA) f.eks. fram standarder for å regulere utslipp av kvikksølv og andre giftgasser fra både eksisterende og nye kullkraftverk. Flere liknende reguleringer for store utslippskilder forventes fra EPA de nærmeste årene. Reguleringene vil innebære økte kostnader på kullbasert strøm og slik sett favorisere naturgass.

På den annen side er også produksjon av skifergass forbundet med negative miljøaspekter som man foreløpig ikke har full oversikt over. Skifergassutvinning kan forårsake forurensning av grunnvannet og medføre alvorlige gasslekkasjer av bla metangass. I dokumentaren Gasland, som ble Oscarnominert som beste dokumentar i 2011, ser vi faktisk at folks drikkevann—rett ut av springen—er antennelig. Miljøproblemene forbundet med skifergassproduksjon innebærer at denne sektoren mest sannsynlig også vil bli gjenstand for reguleringer.

Usikker effekt på internasjonalt klimasamarbeid

Helt siden USA trakk seg fra Kyotoavtalen i 2001 har de hevdet at en klimaavtale som ikke bidrar til å begrense de sterkt økende utslippene fra store u-land—spesielt Kina—vil være uakseptabelt ineffektiv. De siste års utvikling viser dette poenget med all mulig tydelighet. I 2011 sto Kina for 29 prosent av globale utslipp mens USAs utslipp representerte 16 prosent. USAs utslipp per kapita er fortsatt mye høyere enn Kinas, men også på dette området er Kina i ferd med å ta igjen industrialiserte land. Kinas per-kapita utslipp økte med 9 prosent i 2011 og er nå nesten på høyde med per-kapita utslipp i Europa.

Selv om USAs nasjonale kullforbruk er rekordlavt, er USAs kulleksport rekordhøy. Amerikansk kulleksport har økt med hele 171 prosent fra 2002, da kulleksporten var på et historisk lavt nivå. Mesteparten av eksporten går til europeiske og asiatiske markeder. Økt kulleksport betyr at utslippsreduksjonen som følge av redusert kullforbruk i USA på ingen måte er fjernet fra det globale utslippsregnskapet.

I de internasjonale klimaforhandlingene har USA og Kina lenge vært låst i et sett av uforenlige, gjensidig betingede posisjoner. USA vil ikke slutte seg til en avtale som ikke inkluderer utslippsforpliktelser for Kina og Kina vil ikke slutte seg til en avtale før USA har vist både vilje og evne til å redusere sine utslipp først. Selv om det er vanskelig å si hvordan endringen i USAs energisituasjon kan påvirke de internasjonale klimaforhandlingene, vil siste års utslippsreduksjon neppe skade USAs posisjon i forhold til Kina.

Den amerikanske grunnloven sidestiller internasjonale forpliktelser som er ratifisert av Senatet med en nasjonal lovgivning som er underkastet et strengt gjennomføringsregime. Derfor er det ofte vanskelig for USA å slutte seg til internasjonale avtaler. Men det er ikke helt uvanlig at USA følger internasjonal lov i praktisk politikk til tross for at forpliktelsene ikke er ratifisert. Hvis det siste årets nedgang i amerikanske klimagassutslipp fortsetter vil dette derfor forenkle USAs fortsatte deltakelse i internasjonalt klimasamarbeid til tross for at amerikansk ratifikasjon av en internasjonal klimaavtale er helt usannsynlig i overskuelig framtid.