De enorme ødeleggelsene etter flom både i Trøndelag, på Vestlandet og på deler av Østlandet de siste månedene er tydelige bevis på at vi trenger en bedre beredskap for naturkatastrofer i Norge.

For å kunne vurdere risikoen for flom og ras trenger vi et landsdekkende tredimensjonalt kart (3D) over Norge med detaljert høyde. Med det kan man beregne hvor langt inn og hvor høyt vannet vil stige ved en flom, og slik tydelig se i hvilke områder risikoen er høyest.

I dag mangler Norge et slikt kart, eller en såkalt terrengmodell, som det heter på fagspråket.

Mulig å forberede seg

Naturkatastrofer rammer plutselig, men det er mulig å forberede seg på dem gjennom gode vurderinger av risiko i forkant. Vi kan bygge husene våre i områder der de er minst utsatt for flom, og legge nye veier til ikke-flomutsatte traseer.

Det vil ligge store samfunnsøkonomiske besparelser i å etablere en slik terrengmodell, og den vil også være svært nyttig til andre formål enn arealplanlegging. Blant annet vil man kunne bruke den til å beregne hvordan havnivået vil stige langs kysten som følge av klimaendringer og til å få en bedre oversikt over biologiske ressurser i landet.

Sverige etablerer nå en terrengmodell ved å måle opp hele landet med laserinstrumenter fra fly. Dette krever vesentlige investeringer, og jobben vil ta mange år. I Norge evner vi også å ta denne typen løft, men så langt etter skippertaksmetoden og uten noen sammenhengende, langsiktig plan eller system. Etter Sleipner-ulykken i 1999 ble det satset stort og langsiktig på modernisering av de norske sjøkartene. Tiden er nå moden for en tilsvarende satsing på en nasjonal terrengmodell for fastlandet.

Begrunnelsen for satsingen i Sverige er klima- og miljøutfordringer. Den svenske klima- og sårbarhetsutredningen (SOU 2007:60) foreslo en ny nasjonal høydemodell, og regjeringen satte deretter relativt raskt av midler i sin budsjettproposisjon til dette arbeidet. Tilsvarende anbefalinger for Norge finner vi i Klimatilpasningsutvalgets rapport (NOU 2010:10), ”Tilpassing til eit klima i endring”.

Behov for vilje og satsing

For å kunne vurdere risikoen for naturkatastrofer som flom, ras og skred i samfunnet må vi ha nødvendig informasjon. Vi må ha politisk vilje til å gjennomføre tiltak som sikrer at vi er best mulig forberedt, en klar fordeling av ansvar og roller mellom aktørene i beredskapsarbeidet og ikke minst evnen til å arbeide langsiktig og systematisk på området.

Vil vi bygge i flomutsatte eller rasutsatte områder? Etter alvorlige naturkatastrofer er det ofte en sterk vilje til å gjøre alt for å hindre at det skjer igjen. Men ettersom tida går kan det være vanskelig å sette foten ned for utbygging av et attraktivt byggefelt i et brattlendt terreng med god utsikt, hvor ingen kan huske at det noen gang har gått ras.

Like vanskelig kan det være å prioritere kartlegging og overvåking av arealer når det mangler sengeplasser på det lokale sykehjemmet og småbarnsforeldre raser over prisene i skolefritidsordningen. Like fullt trenger vi den politiske viljen til å prioritere katastrofeforebyggende informasjon og tiltak om vi skal lykkes i å begrense fremtidige skader.

Norge er i tet i internasjonalt i samarbeid på tvers av faggrenser for å benytte og dele geografisk informasjon, særlig gjennom samarbeidet Norge digitalt. Dette må vi bygge videre på. Nå er det behov for et felles løft innen beredskap, for å stå bedre rustet foran nye naturkatastrofer som dem vi har sett de siste månedene.

Vi har allerede kompetansen og evnen til å samarbeide mellom etatene. Nå trenger vi politisk vilje og konkret økonomisk satsing.