130 000 km2 avskoges hvert år. Avskogingen tilsvarer 60 000 fotballbaner hver dag, og foregår hovedsakelig i tropiske skogområder i Brasil, Kongo og Sørøst-Asia. Om alt karbonet i trærne går over til CO2 etter hogst, utgjør det 17 prosent av verdens klimagassutslipp.

Under klimatoppmøtet på Bali i 2007 foreslo statsminister Jens Stoltenberg å bidra med økonomiske støtteordninger for å bevare denne regnskogen. Norge har siden den gang inngått bilaterale avtaler med en rekke land om å overføre tilsammen over én milliard dollar for å bevare regnskog.

Miljøverndepartementet forvalter Regjeringens klima- og skogprosjekt, og målet er en såkalt «performance-based payment», der Norge betaler regnskoglandene rundt 5 dollar per tonn CO2 som ikke slippes ut ved avskoging. Jo mer landene reduserer avskogingen, desto mer skal de få.

Hvordan vet vi at det fungerer?

Men hvordan kan vi sørge for at avtalene fungerer etter intensjonen? Hvordan vet vi at vi ikke bare betaler for skog som allerede er hugget, eller blir lurt av ulovlige hogster som ikke blir registrert? Det er vel og bra å være miljøvennlig, men blåøyde bør vi ikke være.

Løsningen er at regnskoglandene som mottar støtte selv må dokumentere både de reelle endringene i lagret skogkarbon, og at skogen faktisk er blitt bevart. Dette krever en pålitelig overvåking, noe som slett ikke er enkelt i tropisk regnskog som kan dekke enorme arealer, ofte i utilgjengelige områder.

Satellittmålinger gjør det mulig å avsløre flatehogster over større områder. Brasil har i mange år benyttet optiske bilder fra Landsat og MODIS, som kan avsløre nye snauhogde flater. Men satellittens «øyne» oppdager ikke like lett om mindre flater eller enkelttrær forsvinner fra et område.

Ulovlig avskoging skjer ofte ved en gradvis uthogging av enkelttrær, noe som er vanskelig å oppdage med tradisjonell satellittovervåking. Et annet stort problem er at disse satellittene ikke ser gjennom skyer, og at beregningene av endret mengde skogkarbon blir unøyaktige.

Tredimensjonale data

En løsning er å benytte stereo-opptak fra RADAR-satellitter, som gir tredimensjonale data. En RADAR-sensor har den fordelen at den ser gjennom skydekket, og 3D-teknologien gjør det mulig å overvåke skoghøyden og beregne karboninnholdet i skogen. Tandem-X er navnet på et satellitt-oppdrag som kan gjøre stereo-opptak.

Det består av to satellitter som går tett sammen i bane rundt jorda, der RADAR-pulser sendt ut fra den ene satellitten blir reflektert tilbake til begge satellittene. Ved hjelp av stereomodellering overvåkes endringer i skoghøyde og mengden skogkarbon kan beregnes. Romfergen Endeavour foretok slike målinger i år 2000, noe som gjør det mulig å regne ut hvor mye mengden bundet karbon har endret seg de siste 10-12 årene.

Vår forskning har vist at denne metoden gjør oss i stand til å oppdage hogst av spredte trær – og ikke bare snauhogde flater. Vi har sammenlignet overflatehøyden på skogen i årene 2000 og 2011, og observasjonene fra satellittdataene viste seg å stemme svært godt overens med den faktisk utførte hogsten på bakken, den såkalte bakkesannhet.

Penger i kassa

Den nye metoden virker lovende for å dokumentere selektiv hogst over store områder. Uansett skyforhold kan regnskoglandene dokumentere endringer i mengden skogkarbon, og vise at de faktisk overholder sin del av avtalen om å begrense avskoging.

Forskning på nye metoder for satellittovervåking gir myndigheter muligheten til å verifisere at skogen faktisk blir tatt vare på og at utslippene av klimagassen CO2 reduseres. Det gir penger i kassa til regnskogland og et bedre klima på kloden.