Allerede for 40 år siden karakteriserte professor Erling Bjøl etterkrigstiden med uttrykket ”makelighetens revolusjon” i verket ’Vår tids kulturhistorie’.

Det han påpekte, var gjennombruddet for tekniske nyvinninger som ble allemannseie, slik som bilen, vaskemaskinen, husmorvinduet, panelovnen og støvsugeren. Disse innretningene handlet ikke bare om å gjøre en strevsom tilværelse lettere.

Det gjaldt å eliminere kjedelige rutiner og anstrengelser. Individet skulle slippe å traske, bære, gnikke, skure, hale, og framfor måtte ikke de trivielle nødvendighetene ta for lang tid. Det dreide seg om å frigjøre seg fra monotone plikter, fysisk ubehag og besværlige oppgaver.

Tilværelsen skulle bli bekvemmelig og lettvint. Utviklingen ble muliggjort av masseproduksjonen som vokste fram på 70- og 80-tallet og som skapte det såkalte overflodssamfunnet. Det makelige livet var ikke lenger bare forbeholdt en elite, men omfattet bredere lag av folket.

Tilværelsen er kledd i myk bomull

De trekkene ved samfunnsutviklingen som Bjøl beskrev den gang, er blitt forsterket de seneste tiårene. PC, internett, betalingskort, nettbank og smarttelefon gir rask tilgang på informasjon, underholdning og kommunikasjon. Kjedelig kjøkkenarbeid er erstattet av mikrobølgeovn, oppvaskmaskin, mixere, kaffemaskin og nye varianter av ferdig- og hurtigmat.

Helautomatiske løsninger erobrer livsområde etter livsområde. Garasjeport-åpneren har blitt allemannseie. Med fjernkontroller styres flere og flere funksjoner både i arbeidslivet og i husholdningen.

Det moderne, makelige tilværelsen uten trivielle anstrengelser blir også det bedagelige livet uten fysiske påkjenninger. Mange eksisterer derfor innenfor et smalt opplevelsesfelt, i all fall fysisk sett. Termostater og ventilasjonsanlegg sørger for jevn innetemperatur. I stedet for å traske i åpne bygater i vinterhalvåret, tilbyr handlesentrene innendørsgater med jevn temperatur og moderat belysning.

Det moderne menneskets komfortsone har blitt smalere, og det er lite i tilværelsen som utfordrer individene bort fra den. Denne komfortsonen er neppe en god sone å befinne seg i, som en livsstil, i det lange løp. Den kommer i konflikt med vår medfødte biologi.

Sansene utfordres sjelden

En lang, biologisk utviklingshistorie er nedfelt i vår genetiske utrustning. Menneskets fysiske utrustning ble formet gjennom evolusjonen. Den sensoriske tilpasningen fungerte i samspill med de naturgitte omgivelsene, der nærheten til villmarka var kort.

Sanseapparatets organiske utvikling fra spedbarn til voksen forutsetter et bredt spekter av stimuli for å fullbyrde sitt potensial. Sansene er innrettet på å suge inn tilværelsens dufter, lyder og damper. De er skapt for å motta impulser fra naturens mangfold av incitamenter. Men nese, ører og øyne blir sjelden utfordret i moderne tid. Det skal helst ikke lukte noe som helst noe sted, og hvis det lukter, må det være svak velduft.

Det foretrukne, visuelle bildet er preget av nøytral og velfrisert renhet. Den moderne bakgrunnsmusikken, den svake dunk-dunk-rytmen, har erstattet vindens uling og bruset fra trekronene. Menneskene blir mer og mer fremmedgjort overfor naturen.

Makelighet går i arv

Ingenting skal true vårt makelige liv i komfortsonen. Vi har røykvarslere, brannslukningsutstyr, ABS-bremser og bilbelter. Ungene utstyres med hjelmer og verneutstyr på område etter område.

Sammen med forsikringene utgjør dette viktige deler av vår private vern mot tilværelsens oppkonstruerte trusler. Per Fugelli uttalte i samband med sin kreftdiagnose og sin forsoning med helseutfordringen: ”I dag har vi en kravstorhet i retning av at vi vil ha null lidelse, null aldring og null død.”

Et nytt trekk i bildet handler om generasjoner: Personer som er født etter 1980 har ikke opplevd særlig mye fysisk strev og forsakelse, og flere og flere av disse personene blir etter hvert selv foreldre. De har mindre forutsetninger for å utfordre barna i kroppslig utfoldelse i det fri. Makelighetskulturen går nå i arv, og denne kulturen får virkelig fotfeste i samfunnet.

Storbymennesket i sin kapsel

Storbymennesket kan leve et helt liv beskyttet i fysiske kapsler av makelighet. Det urbane individet trenger verken få regn i hodet, traske gjennom skogen eller kjenne vinden røske. Personen lever inne i sin kapsel av en leilighet, tar T-banen til stasjonen som har heis opp til kontorlokalene hvor han jobber.

Det er aldri for varmt eller for kaldt inne i bygningen, heller ikke for lyst eller for mørkt. Vinduet mot verden er TV- og dataskjermen, og den virtuelle virkeligheten er bare noen tastetrykk unna.

Dreier det seg om et ungt menneske, er det stor sannsynlighet for at vedkommende vokste opp avskåret fra fysiske utfordringer, altså slike utfordringer som barn opplever i fri lek i naturen.

Tilværelsen til storbymennesket kan sammenlignes med livet i en romstasjon plassert på Mars der alt foregår innendørs. Ferdene til og fra stasjonen foretas i romdrakter eller kapsler. Romfarerne får aldri trø barbeint i planetstøvet og kjenne marsvinden i ansiktet.

Innendørspuddelen

Hva skjer med en organisme som lever så fysisk beskyttet og innenfor en så smal sone? Kroppen er laget for aktivitet og utfoldelse. Biologisk er den innrettet på mer bevegelse enn et par spaserturer i uka. Kropp og sjel er uløselig knyttet sammen.

Tåleevnen blir svekket og organismen blir skrøpelig hvis sanseapparatet og kroppen skjermes for påkjenninger. Kropp og sjel er innrettet på å bli utfordret gjennom aktivitet og fysisk mestring der opplevelsesrepertoaret er vidt.

Tåleevnen er ikke en medfødt og konstant størrelse, men den formes gjennom en lang læringsprosess der utfordringer skal overvinnes. Uten denne prosessen kan individet bli sart og tandert. Det moderne mennesket minner om den sarte puddelen som skjelver utendørs straks det regner og blåser litt.

Muntre afrikanere på den karrige savannen forbauser europeeren. Lek, latter og rytme utfolder seg til tross for knapphet på det meste. Rytmen uttrykker kroppslig sanselighet.

- Afrikanerne synger og danser mens de passer barn, tresker korn, sager ved, dirigerer trafikken og legger togsviller, i følge professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvold.

Livet før i tiden var tøft, og menneskene ble deretter

Det fleste menneskene i tidligere tider måtte tidvis både fryse, kave og svette. Folk ble vant til fysisk ubehag, utholdenhet og forsakelse fra barnsben av. Mennesker som tilpasser seg ubehag og anstrengelser utvikler høyere smerteterskel. Kontrasten mellom det fysiske strevet og full avslapning skapte likevel mening i tidligere tider.

Kavet pekte fram mot stunder av avslapning, ro og nytelse. En god kvil føles deiligst når personen er trøtt etter ei arbeidsøkt. Nista smaker best når den aktive er sulten etter lang innsats. Erik Damman taler det tilfredsstillende i kontrastene mellom sult og metthet og mellom anstrengelse og hvile.

I bondesamfunnet gav det dyp mening å skaffe seg det daglige brød, ofte gjennom en kollektiv innsats, fordi menneskene fulgte hele prosessen fra såkorn til måltid, og dette livsnødvendige var vevd inn i tilværelsen på en tydelig måte. Måltidet symboliserte belønningen for det daglige strevet. Og dagen var så travel at det ikke fantes tid til å kjede seg og stille spørsmål om hva som var vitsen med det hele. Etter fysisk utmattelse var det godt å sove når roen falt over huset og lysene ble blåst ut. Barn og unge deltok i denne livsrytmen, og dette var livets skole.

Den historisk parallellen til det moderne livet i år 2011 finner vi i overklassen for 200 år siden. Overklassen hadde en tilsvarende situasjon; tjenere og bestyrere gjorde alt det trivielle arbeidet slik tekniske innretninger gjør i dag. Damene kunne sitte i salongen og bli servert te, mens mennene røykte sigar i bestestua. Et apparat av mennesker rundt dem tok seg av alt det praktiske, slik tekniske innretninger gjør det i moderne tid.

Denne tilværelsen trengte ikke være fri for fallgruver. For overklassen kunne følgende gjelde; første generasjon, andre generasjon og så degenerasjon. Barna av andre generasjons rikinger kunne ha blitt så bortskjemte av makelighet og bedagelighet at de stod svekket i møte med materielle fristelser, dagdriveri og fråtsning. Parallellene til dagens privilegerte ungdommer er påtakelig.

Makelighetens konsekvenser

Kjedsomhet er makelighetens følgesvenn i den komfortable og uforpliktende tilværelsen. De fleste familiene har så god økonomisk situasjon, og samfunnet er så rikt, at mange unge ikke ser poenget i å streve og kave når de voksne lever det makelige livet. De er rammet av mangel på motivasjon for innsats som krever forsakelse og anstrengelse.

Konsekvensen kan bli kjedsomhet og passivitet, og den kan beskrives som en moderne, sjelelig sykdom. Kjedsomhet er en form for tomhet, et tomrom som venter på å fylles uten at den blir det. I en slik tilværelse kan ungdom bruke uendelig med uproduktiv og fysisk passiv tid på Facebook, Twitter, nettspill og chat.

En viss andel av befolkningen har riktignok tatt konsekvensen av at den moderne komfortsonen er for smal og for vanedannende. De utfordrer seg selv og sine barn gjennom aktivt friluftsliv, sport, dans, temareiser, sykling i stedet for bilkjøring og så videre. Det skjer en polarisering av befolkningen; avstanden mellom et passivt flertall og et aktivt mindretall blir større.

Rik tilgang på velsmakende og kaloririk mat overalt hvor folk oppholder seg utfordrer de med god appetitt, og det skal en nesten umenneskelig viljestyrke til å komme seg opp av stolen og løsrive seg fra TV-underholdningen eller PC-skjermen for å drive fysisk aktivitet, spesielt hvis det er helt opp til den enkelte. Kjedespising er uløselig knyttet til vektøkningen i befolkningen.

Selvpåført bevegelsehemming

Undersøkelser viser at en stadig større andel av den eldre befolkningen er så utrente at de finner det besværlig gå til fots til nærbutikken. Før i tiden hadde menneskene knapt noe valg, de aller fleste måtte traske til butikken for å skaffe seg dagligvarer. I dag har makelighetens revolusjon gjort en selvpåført bevegelseshemning mulig.

Førsteamanuensis Geir Kåre Resaland sier i samband med sin forskning på unge og fysisk aktivitet: ”Nyare forsking viser at det å vere fysisk inaktiv - altså å aldri sveitte eller vere andusten - er på lik linje med røyking i risiko for å få hjarte- og karsjukdomar og diabetes”.

I et forskningsprosjekt fikk en gruppe fjerde- og femteklassinger én time med fysisk aktivitet i skoletiden hver dag. Etter to år viste deg seg at disse elevene hadde betydelig bedre fysisk form og minsket risiko for hjerte- og karsykdommer senere i livet, enn elever som kun gjennomførte vanlig kroppsøving etter læreplanen. Men det var ikke bare den fysiske formen som ble bedre.

Selv om Geir Kåre Resaland forsket på fysisk form og risikofaktorer for hjerte- og karsykdom, registrerte skolen andre positive effekter av den daglige fysiske aktiviteten. Blant annet ble miljøet på klassetrinnet betraktelig bedre, og barna fortalte at de opplevde større trivsel på skolen og fikk større toleranse for hverandre.

Mellom 15 og 30 prosent av voksne menn og kvinner sitter mest stille i fritiden, viser helseundersøkelser av 40- og 45-åringer i 14 fylker i perioden 1997-2003. Gruppen kan karakteriseres som ”hovedsakelig stillesittende” fordi de ikke mosjoner, men hovedsakelig leser, ser på TV eller holder på med annen stillesittende aktivitet i fritiden.

Mange unge er praktisk hjelpesløse

Livet kan likevel bli hardt for mange unge i makelighetens tidsalder. For det eksisterer behov som virkelig får anledning til å gjøre seg gjeldende når livet for øvrig er bedagelig og lettvint, samt rikt på fritid: Individualisme og fokus på egen person.

Opptattheten av å bli sett, av prestisje og behovet for selvbekreftelse fører til en forfengelighet og narsissisme som minner om strebingen til overklassen i tidligere tider. Derfor er stress en alvorlig helseutfordring i overflodssamfunnet.

Ungdom opplever et press i retning av å være kul, populær, attraktiv. Når det høyeste mål i livet for mange tenåringer er å bli kjendis, har den kommersielle aktørene og mediabransjen klart å erobre de unges sjeler i selvopptatthetens innsnevrende verden.

Lærere i realfagene merker hvor praktisk og teknisk hjelpeløse mange unge er når de skal utføre enkle øvinger og praktiske oppgaver. Denne sviktende mekaniske erfaringen har konsekvenser for den kognitive modningen.

Viktigst å aktivisere barna

Den taktile og motoriske erfaringen med fysiske objekter er avgjørende for å begripe og erkjenne innholdet i grunnleggende naturfaglige begreper slik som tyngde, treghet, masse, stoff, trykk og friksjon. Etter hvert som barna vokser til, blir den fysiske utfoldelsen mer og mer erstattet av tid knyttet til skjerm og PC.

En av de største og viktigste oppgavene til skolen i moderne tid er å aktivisere barn og unge på et så bredt felt som mulig. Det er ikke bare kroppsøvingsfaget som har denne utfordringen; alle fag har muligheten til å la elevene utfolde seg fysisk gjennom uteundervisning, ekskursjoner, praktisk arbeid, gjøringer, lek, spill, øvinger, drama, eksperimentering, dans og rytme.

Men teoretiseringen av fagene i skolen fører utviklingen i gal retning; ungdommen tilbringer enda større andel av sin tid med baken plantet på skolepulten enn før.