Et sterkt vern gjennom lovverket har imidlertid ikke vært tilstrekkelig, og omdisponeringen har vært for høy. Regjeringen har derfor vedtatt et mål om å halvere omdisponeringen av dyrka mark innen 2010.

Dette betyr at målet er å komme under 5 700 dekar i året. Det diskuteres også om ansvaret for å ivareta jordvern i planleggingen bør løftes bort fra kommunene. Men er det sannsynlig at dette vil ha bedre effekt enn et lovfestet forbud mot omdisponering av dyrka mark?

For å finne ut hvordan man skal nå målet kan det være nyttig å se på hva som egentlig skjer med det arealet som omdisponeres, hvor det skjer, og hvordan det skjer.

I et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd har Skog og landskap sett nærmere på hvilke endringer i arealbruk som faktisk har foregått i fem kommuner på det sentrale Østlandet i perioden 1984 til 2004. Ved å sammenligne gamle kart med nye, kunne vi undersøke hvilke endringer som har funnet sted og hvor de har skjedd.

Kommunale forskjeller

Resultatene viser at det er tydelige forskjeller mellom kommunene. Det er ikke nødvendigvis i de kommunene som har antatt størst arealpress at det skjer mest nedbygging av jordbruksareal. Det synes heller ikke som om kommuner som har mye jordbruksareal, de man ofte hører omtalt som ”landbrukskommuner”, nødvendigvis utmerker seg som spesielt flinke til å verne om jordbruksarealet.

Det er også verdt å merke seg at nye byggeområder ikke er den største avtageren av jordbruksareal i noen av de fem kommunene vi har undersøkt. Den vanligste endringen når jordbruket opphører, er at arealet enten blir tilplantet eller vokser til med skog på naturlig vis, eller det blir til såkalt ”brakkmark” – altså åpne arealer som ikke er i aktiv bruk.

Noe av denne siste kategorien vil antagelig bli omdisponert til utbygging senere, men størstedelen er i en tidlig gjengroingsfase. Mye av dette arealet vil derfor også på sikt bli skog.

Samtidig viser studier av plandokumenter at kommunene generelt har vært bevisste målet om å ta vare på jordbruksarealet. Og resultatene viser at kommunene fokuserer på fortetting. Over 75 prosent av all nedbygging av areal i studieområdet i perioden har skjedd innenfor en avstand på 50 meter fra allerede eksisterende bebygde arealer. Økes avstanden til 100 meter faller over 85 prosent av det nybygde areal innenfor.

Veier er magneter

En slik utvikling er utvilsomt i mange situasjoner fornuftig fra et ensidig planleggingssynspunkt, men betyr samtidig at nedbygging generelt kan forventes å få en ”smitteeffekt” utover omkringliggende arealer på lang sikt. Denne effekten blir det naturligvis da svært viktig å ha i tankene ved lokalisering av ny bebyggelse.

En stor utfordring er imidlertid at det å sikre arbeidsplasser og befolkningsvekst, for på den måten å sikre kommunens økonomi, naturlig nok også står i fokus i kommunene. Og en måte for kommunene å gjøre dette på er å være velvillige og attraktive overfor bedrifter som ønsker å etablere seg eller utvide sin virksomhet.

I så måte er det relevant hvordan forskning viser at spesielt større veier fungerer som magneter på andre arealkrevende virksomheter, og de er derved ofte en indirekte årsak til mer nedbygging. I Sarpsborg kommune omtaler media for eksempel E6 som næringsutviklingens ”strandlinje”, for å indikere hvor attraktive arealene langs veien er for bedrifter.

Veiprosjekter som for eksempel utvidelse av E6 og E18 gjennom Østfold til firefelts motorvei er utvilsomt prosjekter av stor samfunnsnytte, noe som legitimerer dispensasjon fra forbud mot nedbygging av dyrka mark.

Samtidig vet vi at dette får betydning for arealutviklingen i veienes nærområder i lang tid fremover – og langt utover det arealet som blir direkte berørt – ved at presset på nærliggende arealer øker. Det gjør også den økonomiske verdien for grunneier, hvis jorde på kort sikt vil kunne gi langt større inntekt som tomt solgt til næringsutvikling enn som areal for matproduksjon.

Alternative tanker

Det er med andre ord er en rekke drivkrefter som gjør det vanskelig å nå målene om reduksjon av omdisponeringen. Det er derfor nødvendig å vurdere alternative løsninger for en mer ”effektiv” jordvernpolitikk. Utvikling av mer restriktive virkemidler eller flytting av ansvaret fra kommunene har vært nevnt. Vi er usikre på dette vil løse problemene.

Vi vil i hvert fall oppfordre til å tenke alternativt. Er det kanskje en tanke å også stille krav til utbyggere og eiendomsutviklere? Kan en bedrift kalle seg miljøbevisst og samtidig bygge ned areal der det kan produseres mat? Kan man for eksempel kreve at matjorda flyttes og tilrettelegges for dyrking et annet sted? Det er også grunn til å spørre om vurdering og kartlegging av alternative arealer god nok.

Rekken av spørsmål kan gjøres lengre: Er det ikke rom for fortetting mellom kjøpesentre og (fraflyttede) bedriftstomter mange steder? Er parkeringsplasser og restarealer virkelig godt nok utnyttet? Må hver bedrift ha en grønn plen der det tidligere var dyrka mark?

Skal vi nå målet om redusert omdisponering av arealer for jordbruk, er på høy tid å tenke nye og alternative tanker om hvordan målene kan nås.