forskning.no reiser 3. juni (EU-debatten som forsvant) noen viktige problemstillinger om Norges forhold til EU, men artikkelen gir et misvisende bilde av graden av vår EU-tilknytning.

Stadig vekk dukker det opp udokumenterte påstander om at Norge nesten er å regne som EU-medlem.

Fra ulikt hold, blant annet Miljøverndepartementet, WWF og Europabevegelsen, ble det for eksempel lenge hevdet at 80-90 prosent av vår miljølovgivning kom fra Brussel. Etter at Nei til EU etterlyste dokumentasjon og beregninger, har Miljøverndepartementet trukket tilbake anslaget – og i brevs form bekreftet at påstanden var udokumentert.

EØS ikke altomfattende

Den mest omfattende avtalen Norge har med EU er EØS. En gjennomgang av EFTA-sekretariatets årsrapporter og EUs lovdatabase EUR Lex viser at EU i perioden 1998-2007 vedtok mer enn ti ganger så mange lover som det EFTA-landene tok inn i EØS-avtalen.

I denne tiårsperioden ble totalt 4 004 rettsakter tatt inn i EØS-avtalen. EU vedtok i samme periode 44 074 rettsakter. EØS utgjorde altså i denne perioden under 10 prosent av EUs totale volum av lover.

EØS-avtalen omfatter for eksempel ikke EUs tollunionen, pengeunionen, landbrukspolitikken, fiskeripolitikken eller utenriks.

Den enkle sammenligningen sier ikke noe om omfanget eller betydningen av de ulike lovene, men tyder på at man bør utvise en viss edruelighet når man diskuterer graden av norsk tilknytning til EU.

Betydelig debatt

Det er lett å være enig med John Erik Fossum og Ulf Sverdrup, begge tilknyttet ARENA ved Universitetet i Oslo, i at det trengs en mye grundigere debatt om både EØS- og Schengen-avtalen, og de andre mer avgrensede samarbeidsavtalene Norge har inngått med EU.

Likevel blir det feil når professorene gir inntrykk av at tilpasningen til EUs regler har skjedd nesten uten protester. Det har vært en betydelig debatt om blant annet gassmarkedsdirektivet, matsminkedirektivene, patentdirektivet, veterinæravtalen og tjenestedirektivet.

Flere stortingspartier, også EØS-tilhengere, har krevd bruk av vetoretten (eller reservasjonsretten), og flere regjeringer har vært dypt splittet. Nå går debatten både om datalagringsdirektivet og postdirektivet. I slike kontroversielle saker er det liten tvil om at den norske debatten har vært mer omfattende enn i de aller fleste EU-land.

Til høsten vil vi få debatt om vikarbyrådirektivet, og uhyre følsomt er både bankgarantidirektivet og ESAs nye åpningsbrev mot Island om at EØS-avtalen skulle plikte den islandske stat til å dekke nederlandske og engelske innskytere 20 000 euro i dekning for Icesave-sammenbruddet. Kan det tenkes at dette også vil gjelde for den norske stats garantiansvar utover bankenes egen garantiordning?

Vetoretten

Det aller meste av EUs lovgivning vedtas nå med flertallsavgjørelser. Vetoretten som Norge har i EØS setter oss derfor i enda sterkere grad i en særstilling, med en ubetinget rett til å avvise uønskede regler som ikke noe medlemsland i EU har.

Det er et faktum at vetoretten ikke er brukt, og det har primært vært ja-sidens partier som har forhindret det. Hvilke aktører som har stengt for norske veto og med hvilken begrunnelse burde være en ypperlig forskningsoppgave for ARENA.

Men selve rettens eksistens gir åpenbart en betydning for debattens omfang og intensitet i Norge. Det er derfor grunn til å stille spørsmålstegn ved påstanden om at vi ”må inn for å påvirke”; De samme kreftene som er for alt fra EU i Norge er de som vil inn for å påvirke EU. Til hva da?

Mer makt til EU

Grunnlaget for EU-debatten må være kunnskapsbasert. Nei til EU savner for eksempel grundige og kritiske analyser av EUs nye Lisboatraktat fra norsk akademia. Lisboatraktaten gir EU beslutningsmyndighet på over femti nye områder.

Ifølge Riksdagens utredningstjeneste er dette den mest omfattende maktoverføringen siden Sverige ble medlem av EU i 1995. Mer makt flyttes fra medlemslandene til EU blant annet innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikken, den økonomiske politikken, sysselsettingspolitikken og på politi- og justisområdet.

EU får en egen president, utenriksminister og diplomatkorps. Domstolen får mer makt og kan dømme på nesten alle områder. EU-rettens rang over alle nasjonale lover slås også fast i traktaten. Ikke minst i lyst av eurokrisen melder spørsmålet seg: er det de føderalistiske ambisjonene som nå vinner frem i EU? Mye kan tyde på det.

Hva vil det i tilfelle ha å si for norsk EU-debatt? For øvrig kan man vel si om mangelen på EU-(medlemskaps)debatt i Norge: Norske politikere har kanskje ikke så sterke suicidale behov?

Med 5 år sammenhengende nei-flertall, 62-26 i favør neisiden på siste Aftenposten-måling og Europas sterkeste motstandsorganisasjon i Nei til EU er det kanskje ikke rart ja-politikerne kvier seg litt?