Å skape bedre koblinger mellom teori og praksis bør være relevant for alle utdanninger der praksis er en viktig del, som for eksempel sykepleiestudiet, politistudiet og lærerutdanningen.

Forskere ved Høgskolen i Hedmark har sammen med studieledelsen, jobbet målrettet og systematisk med kvalitetsutvikling av lærerutdanningen. Vi har via et aksjonsforskningsprosjekt, kommet fram til en del forutsetninger for en sterkere sammenheng mellom teoriundervisningen og praksis.

Tre parter i praksis

Den første forutsetningen for en sterkere sammenheng er at man vet at det er snakk om tre parter; praksislærer, faglærer og studenten.

Det er ulike arenaer der disse tre partene møtes og en slik arena er praksismøter ute på skolene. Vi omtaler dette som «trepartssamtaler». I trepartssamtalen møtes praksislærer, høgskolens kontaktlærer/faglærer og studenten selv for å reflektere over en gjennomført praksissituasjon der alle tre partene har vært til stede. 

I slike samtaler vil man også kunne belyse sammenhengen mellom ulike fagdisipliner, pedagogikk og praksis. Sammenhengen mellom fag, pedagogikk og praksis omtales som «treklangen» i utdanningen.

Viktig med planlegging

Når studenten er i praksis, er han i en veiledningssituasjon. En vesentlig forutsetning for å få god veiledning er at den som skal gi veiledning (praksislærer), har kompetanse i nettopp veiledning.

I tillegg må veileder, høgskolens kontaktperson og studenten ha samme begrepsforståelse. Det kan oppnås gjennom en felles kursing i forkant av praksis. Kursingen må ta sikte på en kort gjennomgang av sentrale teorier (som studenten har som pensum) og fokuspunkter for kommende praksisperiode.

Dette indikerer at det foreligger en Plan for praksis som gjelder for de ulike praksisperiodene.

Trygghet og åpenhet

Det må også ligge implisitt en likeverdsbetraktning i veiledningssituasjonen, selv om forholdet mellom deltakerne vil være asymmetrisk. Hvis studenten skal kunne komme med sine refleksjoner, må det legges til rette for en atmosfære preget av trygghet og åpenhet i erfaringsutveksling og ytringer, relatert til den situasjonen som det samtales rundt.

Hvis studenten blir fortalt hvordan ting skal være, i stedet for selv å få reflektere sammen med en annen reflektert praktiker, vil det være snakk om opprettholdelse av status quo, snarere enn utvikling av kompetanse.

Vi har kommet fram til følgende punkter som har vist seg å være gunstige med tanke på å bedre relasjonen mellom høgskolens undervisning og studentenes praksis:

1. Vi anbefaler en minimumskolering for alle parter i ”trepartssamtalemetodikk” og i hva som menes med ”treklangsamarbeidet”.
2. De endringene som gjøres må forankres på institusjonsnivå og en må sørge for at det er de samme personene som mottar skolering, som får ansvar for å veilede studentene i praksis.
3. Det bør være en klar presisering av kriteriene for oppfølgingsbesøket i Plan for praksis (rolleavklaringer, hvem som har ansvar, hensikten med samtalen og samtalens varighet på minimum 3 timer)
4. Det bør være enighet om fokuspunkter for de ulike praksisperiodene.
5. Det bør arbeides videre med utvikling av det faglige innholdet i førpraksismøtet.
6. Alle studenter skal skrive et veiledningsdokument som kontaktlærer får i forkant av trepartssamtalen. Dokumentet har en fast mal som utarbeides i samarbeid med praksisskolene.
7. Alle studentene på utdanningen har en praksisuke der praksislærerens undervisningspraksis er i fokus. Studentene skriver et observasjonsnotat etter at de har hatt en dialog med praksislærer om sine observasjoner.
8. Trepartssamtalen bør ha et bevisst fokus på formativ vurdering (framtidsrettet prosessvurdering)