Da Jürgen Habermas for noen år siden ga ut boken Mellom naturalisme og religion, var ett av kravene han formulerte i forbindelse med religionens plass i samfunnet at religiøse aktører måtte være i stand til å formulere sine påstander og argumenter på en slik måte at de er forståelige også for mennesker som ikke deler deres tro.

Det er et rimelig krav i et pluralistisk samfunn. Et like rimelig krav er imidlertid at også andre forholder seg til religion på en måte som viser at man har en viss forståelse for hva det dreier seg om. Det forutsetter at man i stedet for å gjøre religion til noe sært og eksotisk, ser det som hva det er: en del av mange menneskers kultur.

Med andre ord vil jeg her slå et slag for å alminneliggjøre det religiøse ved å se det i analogi til det forholdet mennesker ellers for eksempel kan ha til musikk eller bildende kunst. Verken mer eller mindre.

For noen mennesker er dette en viktig del av det som gir livsglede og livskvalitet, mens det for andre kommer helt i bakgrunnen, uten at det av den grunn blir gjenstand for så mye mediestøy.

Spesiell tvang?

Analogien er ikke fullkommen, men den har noen konsekvenser, som kan bli tydelige hvis vi ser på hvordan religion tidvis fremtrer i mediebildet.

Barneombudet fikk nylig overskrifter fordi han var imot religiøs tvang. Men hvem er ikke imot religiøs tvang? Eller sagt på en annen måte: er det ikke krenkende tvang i og for seg han var imot, også når den er begrunnet med religion?

I utspillet kunne det se ut som om han bidro til å gjøre religiøst motivert tvang til en særlig farlig form for tvang. Det bidrar også til å eksotisere religion.

Hvis vi sammenlikner religion med det å fremme barns måte å forholde seg til virkeligheten på gjennom musikk eller annen kultur, vil ingen betvile at foreldre har en viss rett til å sikre barn en kulturell oppdragelse. Verken religiøse eller andre vil problematisere det – selv om det er rimelig å sette lys på krenkelser som dem barneombudet viste til.

Om dette gir grunnlag for å problematisere religiøs oppdragelse i det hele tatt, er jo eventuelt en annen sak. Da måtte vi jo, for å bli i analogien ovenfor, også problematisere foreldre som i oppveksten sender barn til spillelærer mot deres vilje.

Eksotisk religion

Men også religiøse grupper kan bidra til å eksotisere religion: Nylig protesterte konservative kristne mot et program i BBC som fortalte om eldgamle babylonske tavler som inneholder opplysninger om den store flommen som er omtalt i første Mosebok.

Slike protester bygger på flere problematiske forutsetninger: at Bibelen er isolert fra og står suverent over andre kunnskapskilder vi har tilgang til, og ikke er uttrykk for kultur som står i sammenheng med annen kultur, og at det derfor er rett å undertrykke disse (tilsvarende hva kreasjonister argumenterer med i andre sammenhenger). Slik eksotiseres religionen igjen, ved å plasseres i en sfære utenfor resten av kulturlivet, frakoblet fra det.

Denne løskoblingen er selvsagt kjærkommen for alle som vil si at religion ikke forholder seg til virkeligheten. En helt parallell bevegelse skjer når radikale ateister protesterer mot at erkebiskop Rowan Williams uttaler seg om kreativitet, kunst og religion i menneskets historie i samme programserie på BBC. Dermed har man per definisjon utdefinert religiøse aktører som berettiget til å ytre seg i det allmenne kulturfeltet.

Skal vi alminneliggjøre det religiøse må vi både ha kunnskap om det og se det som noe som hører med til kunnskapsfeltene vi trenger å utforske og å kritisere. Like lite som religiøse aktører kan utdefineres i utgangspunktet, kan de selv avvise kunnskap om deres tro som kommer fra andre kilder enn dem de selv anerkjenner.

Putte i sekk

Hvorfor er det viktig å betone dette? Fordi religion, i det aktuelle politiske og samfunnsmessige klima, står i fare for å bli en sekk der man kan putte alt man ikke liker eller ikke forstår, og dermed noe man kan avvise, uten å ha noen dypere innsikt i hva det handler om.

La meg nevne to eksempler: Når politikere snakker om snikislamisering av det norske samfunnet, forutsetter det at de vet hva islamisering er. Siste jeg så etter, betyr det å bygge et samfunn, inklusive dets lovgivning, på Islam. Det er ikke lett å se tegn til det i Norge. Bruken av ordet er derfor tendensiøs. En faglig forankret forståelse av begrepet avslører slik språkbruk som nettopp det: tendensiøs.

Men det følger også at å forstå religion som kultur at religiøse ikke uten videre kan distansere seg fra enkelte deler av sin tradisjon ved å si at det er ”tradisjon”, mens de beholder det som faller inn under rubrikken ”religion” som ”det egentlige” og ”det viktige” som er uoppgivelig og ikke kan røres.

Religion og tradisjon er vevet inn i hverandre, og hva som skal bevares og hva som skal forlates av tradisjon og av religiøse overleveringer er et konstant forhandlingstema i religion, enten man ser det i øynene eller ikke.

Forskning midt i kulturen

I kristendommen har vi i vårt land hatt mange slike åpne forhandlinger i det siste århundre, og ikke uten spenning og konflikt. Skal vi forstå religion og konfliktene rundt dem, må vi se konflikter og forhandlinger som dette som uttrykk for hva de er: brytninger om verdier som er gjemt i praksiser og tradisjoner, og som er vesentlige for menneskers identitet og opplevelse av livet.

Om vi lar slike brytninger handle om religiøse tradisjoner eller om andre former for kultur er underordnet: det viktige er at vi ikke forstår hva det handler om, dersom vi ikke ser sammenhengen mellom religion, kultur og identitet. I et samfunn der vi har forskjellige preferanser i forhold til dette, vil det være i alles interesse å ha et informert standpunkt i forhold til religion.

Derfor trenger vi mer religionsforskning, og mer offentlig, kritisk og nyansert debatt om religion som kulturfaktor og kulturbærer. Vi som forsker på religion forsker ikke på noe som er bortenfor kultursfæren, men midt i den.

Det er dette poenget som går tapt der religion eksotiseres.