Det vil ta lang tid å gjenvinne god helse etter å ha opplevd katastrofer. Det må vi erkjenne og vi må vise at vi fortsetter å yte støtte til dem som bærer den tyngste børen, skriver Grete Dyb i denne kronikken.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Etter terrorangrepene mot Utøya og Oslo sentrum går diskusjonen om hvordan den offentlige debatten har vært og hvordan den skal gå framover. (Foto: Paal Sørensen / Wikimedia Commons)
“Strålende norsk ungdom” har vi sagt om AUF-ere etter å ha hørt vitnesbyrd i media, sett dem stå oppreist i retten og vært vitne til at de fortsatt tør å ta plass og være synlige i offentligheten. Vi blir imponert, lettet og stolte over det de viser frem.
Denne motstandskraften gir håp om at det finnes en vei tilbake til et normalt liv, selv etter de mest grufulle hendelser.
Hendelsene vil aldri bli glemt, så reparasjon handler om å greie å bære med seg minnene uten å oppleve påtrengende frykt, utrygghet, fortvilelse, utmattelse og bunnløs sorg. Det er en langvarig prosess de rammede må gjennom for å gjenreise et liv hvor de opplever seg trygge og kan ha tillit til at de er beskyttet.
I denne prosessen kan også tidligere verdigrunnlag utfordres og nye og berikende relasjoner kan oppstå. Men arbeidet er krevende. Tydeligst vises det gjennom tap av evne til å gjennomføre arbeid og studier.
Studier etter 22. juli
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress gjennomførte i november 2011 en intervjustudie som omfattet 325 personer som overlevde terroren på Utøya. 463 foreldre deltok også i studien.
Vår kartlegging viser at de som kom hjem fra Utøya og foreldrene deres måtte hanskes med sterke posttraumatiske stressreaksjoner i tiden etter hendelsene. Nesten halvparten av de som hadde vært på Utøya hadde symptomer tilsvarende, eller på grensen til, posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD). Mange var preget av fortvilelse, tristhet og utmattelse.
Også foreldrene opplevde stor grad av psykiske reaksjoner og 1/4 del rapporterte om PTSD symptomer. Deres opplevelser av sjokk, lange timer med usikkerhet og frykt hadde rammet dem hardt. Familiene trengte hjelp. Hjelpeapparatet mobiliserte og satte i verk mange tiltak over hele landet. Venner, familie, kolleger og AUF var i stor grad tilstede for dem. Det har bidratt til å lindre smerten og tåle belastningene.
Aldri helt det samme
Hva dette året har kostet hver enkelt av dem kan vi bare forestille oss. Og hvordan blir tiden fremover? Velmente oppfordringer om å gå videre og legge hendelsene bak seg eller mer utålmodige antydninger om å «skjerpe seg» kan lett bli det vi tyr til når vi ikke orker å bli minnet om den urett de har opplevd og den beskyttelsen de ikke fikk.
22.7 kommisjonen minnet oss om at erkjennelse av ansvar er et nøkkelord for handling. På samme måte må vi erkjenne at livene til de rammede aldri blir helt de samme. Det er nødvendig for å fortsette innsatsen og og yte det som trengs i tiden som kommer.
