Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ida. (Foto: Jørn Hurum, Geologisk museum ved Universitetet i Oslo)
Ida, slik Jørn Hurum og hans kolleger definerer henne, tilhørte de adapiforme primatene, i en familie ved navn Notharctidae og i en underfamilie ved navn Cercanomiinae.
Herfra ble hun puttet i sin helt egne slekt, og dermed selvsagt også art: Darwinius massilae. Uten at leseren kanskje blir mye klokere av dét?
Vi kan være sikre på at Ida vil skape debatt.
Forskerne bak PLoS-artikkelen konkluderer med at Ida generelt er lemuraktig, men likevel representerer en gruppe primitive primater som viser vei i retning av antropoidene – vår gren av utviklingens tre.
Samtidig finnes det nok av andre teorier om hvordan dette egentlig henger sammen.
Diskusjonen vil gå i hvert fall på to områder: Er Ida virkelig en av våre direkte formødre, og i så fall: Hvor sitter hun i slektstreet? Er hun en ekte overgangsform – en missing link?
Missing link?
Mange har allerede vært frampå og hevdet at Hurum har tatt seg friheter i forhold til det opprinnelige innholdet i uttrykket “The missing link”.
Her tar kritikerne feil: “The missing link” var et begrep Darwin, i en fossilfattig tid, brukte om problemene med å finne fossile overganger mellom ulike dyregrupper.
Først etter noen år kom uttrykket til å være spesielt knyttet til overgangen aper/mennesker. Når Hurum nå bruker det om overgangen dyr/aper, opererer han altså innenfor fagets tradisjon.
Ute i allmennheten har begrepet imidlertid fått en helt bestemt betydning, og Hurum har selvfølgelig ikke vært blind for pr-effekten av denne.
Populærtolkningen av “The missing link” har lange, sensasjonspregete tradisjoner, og fokuserer mer på at noe mangler, enn at noe bygger bro mellom etablert kunnskap.
Det er derfor Hurum blir beskyldt for å spille ballen i beina på kreasjonister og allehånde evolusjonsmotstandere – folk som ikke helt har fått med seg at det “manglende mellomledd” mellom aper og mennesker er funnet forlengst.
På det mer faglige plan, vil diskusjonen gå på om Ida virkelig representerer en overgangsform, og om denne i så fall var den som førte til oss.
Formor eller “bare enda en lemur”?
Kritikere vil for eksempel kunne hevde at Darwinius massilae rett og slett var en lemur. Andre vil kunne si at hun var en antropoid, en tidlig representant for vår gruppe, men ikke selve formoren.
Det tredje standpunktet er nesten likt det andre, men vil legge vekt på at Ida er det overlegent beste fossil vi har fra denne tiden, altså Eocen, og at uansett om man plasserer henne rett i overgangen eller litt opp langs greina i retning oss, så er det Ida vi kommer til å måtte forholde oss til i årene som kommer.
Annonse
Slik forskerne ser det i dag, finnes det seks hovedlinjer i primatenes slektstre.
Den eldste av disse, og dermed formodentlig opprinnelsen til alle de andre, er en gruppe dyr kalt arkaiske primater.
På Idas tid hadde denne delt seg i to, adapiformene og omomyidene. Disse regnes i dag som utdødde.
Men i løpet av Eocen ga de opphav til de tre hovedlinjene som fremdeles eksisterer – strepsirhinene, tarsierne og antropoidene. I mer hverdagslig språk, lemurer, spøkelsesaper og aper – oss mennesker inkludert.
Spørsmålet forskerne har diskutert, og som mange nå håper Ida kan gi et svar på, er hvordan disse er beslektet – hvem ga opphav til hvem?
Slekta og Tjukke slekta
Det er nå vi må presisere forskjellen på Slekta og Tjukke slekta – grandtanter, fettere og tremenninger – i motsetning til foreldre, besteforeldre og oldeforeldre.
Det er forskjell på å være i slekt, og å stamme fra. Jeg er i slekt med min fetter på Gjøvik, men det er vår felles farfar jeg stammer fra.
At to arter er i slekt, betyr altså ikke nødvendigvis at den ene stammer fra den andre. Det kan være at de stammer fra felles opphav. Kreasjonistene har tjent mye på å skape forvirring rundt dette.
Men hva forteller dette oss om vår evolusjonære fortid?
Hvis vi starter med adapiformene, så antar vi at de ga opphav til lemurene. Men det betyr ikke at alle adapiformer ble lemurer.
Én gruppe adapiformer ble lemurer, andre fortsatte å være bare adapiformer, og eksisterte i lang tid etterpå.
Annonse
Forskerne har derfor en tendens til å kalle dem “søstergrupper” – selv om enkelte eldre representanter for den ene altså ga opphav til den andre.
Dette er den type detaljer vi må ha i bakhodet, for å forstå diskusjonen som følger.
En ekte gruppe
Alle primatologer er enige i at primatene er en ekte klad – altså en del av livets tre med felles opphav, og som ikke har gitt opphav til andre grupper enn de som er inkludert i begrepet primater.
De er også enige om at de tre eksisterende undergruppene, lemurene, spøkelsesapene og apene er ekte klader.
Altså har de amerikanske vestapene, de afrikanske og asiatiske østapene, samt menneskeapene (oss inkludert) ett felles opphav.
Det er dette opphavet Jørn Hurum og hans kolleger mener å ha funnet. Og det er dette mange andre kommer til å være uenige i – ikke at det eksisterer et slikt opphav, men at dette opphavet var Idas art, Darwinius massilae.
Eller, de vil kunne si seg enig i at Ida representerer en av våre aller eldste, men at hun er beslektet med andre primater på en annen måte enn det Hurum et co mener hun er.
Hypoteser
I følge tarsier-hypotesen er det spøkelsesapene og apene (antropoidene) som er søstergrupper – altså at det dyret som ga opphav til oss, også ga opphav til spøkelsesapene.
Omomyide-hypotesen sier derimot at antropoidene (apene) oppsto fra omomyidene, mens adapiform-hypotesen hevder at vi kan spore våre aner tilbake til denne gruppen, som altså også ga opphav til lemurene.
Den fjerde hypotesen, eosimiahypotesen, er den som så langt har vært mest høyrøstet tilstede i debatten.
Annonse
Paleontologen Chris Beard ved Carnegie Museum of Natural History i Pittsburgh har investert mye tid og prestisje i forestillingen om at apenes egentlige opphav er å finne i Asia.
Han kan fremdeles godt ha rett i det – men et nytt, nesten perfekt bevart europeisk fossil synes i øyeblikket å undergrave teorier bygget på asiatiske fragmenter.
Hva er en overgangsform?
Hvis forskerne i fremtiden skal klare å rydde opp i kaoset, blir det – uansett hennes systematiske tilhørighet – i stor grad på grunnlag av analyser og tolkninger av Ida.
For hvordan gjenkjenner vi vår formor, når vi finner henne? Hva slags bygningstrekk vil vise oss at dette er en overgangsform, helt fra bunnen av vårt stamtre, en overgangsform som også har gitt opphav til en av de andre gruppene primater?
For det første må hun ha anatomiske trekk som er felles med begge grupper.
Men hun må ikke i tillegg ha spesialiserte trekk som assosieres med én av gruppene.
Og, for å gjøre dette enda mer innfløkt – hun må heller ikke ha felles trekk som er alt for generelle. Har hun det, kan hun jo være opphav nærmest til hva som helst.
Europa, Afrika…
Hurums gruppe falt ned på adapiform-hypotesen. Ikke overraskende, kanskje, med tanke på at en av de sterkeste forskerne i gruppen, Philip Gingerich fra University of Michigan, lenge har vært en sterk forkjemper for nettopp denne tolkningen.
Summen av en rekke fysiske, anatomiske detaljer fikk dem til å konkludere med at Ida og alle etterfølgende antropoider tilhører en gren som inneholder både adapiformer og lemurer – en gruppe som er klart avgrenset fra omomyider og spøkelsesaper.
Gingerich og Hurum plasserer deretter Ida helt i bunnen av, eller nær bunnen av, den nevnte antropoide-kladen.
Apene oppsto dermed enten her i Europa (Ida) eller i Nord-Afrika (fragmentariske Egyptiske funn).
Annonse
…eller Asia?
Dette bringer Darwinius massilae i konflikt med eosimias-hypotesen.
Ovenfor nevnte Chris Beard gjorde viktige funn i Kina i 1994: Den 45 millioner år gamle Eosimias – “morgenapen”.
Beard har senere kalt Eosimias for “the missing link”, så det ligger nok både prestisje og litt dobbelkommunikasjon i bunnen, når Beard den siste uken har stått fram i norske medier og kritisert Hurum for utidig bruk av samme begrep.
Eosimias er yngre enn Ida, “bare” 45 millioner år gammel. Beard mener det er her vi alle stammer fra.
Men hvis aper og mennesker stammer fra et dyr som døde i Kina for 45 millioner år siden, kan vi da samtidig stamme fra et som døde i Tyskland to millioner år tidligere?
Dette er problemer forskerne er nødt til å finne ut av. Den ene av de to, Ida eller Eosimas, kan i beste fall bare være en grandtante. Eller kanskje er de det, begge to?
Kanskje ligger vår egentlige formor eller forfar begravet et helt annet sted, i fossile lag av en helt annen alder?
Slik spillet står i øyeblikket, er det Hurum som har overtaket. Beards fossiler er fragmentariske, og dårlig forklart med hensyn til evolusjonært slektskap.
Hvor kom Eosimas fra? Det finnes ikke fossiler som plasserer Eosimas på kartet, og det kan derfor virke vågalt, og noe uvitenskapelig, å bygge store slektstrær på et såvidt sparsomt bevismateriale.
I hvertfall så lenge det finnes en nærmest perfekt Ida på banen.
Hvilket ikke betyr at Hurum har rett og Beard tar feil. Fremtidige fossilfunn kan godt komme til å rokke ved dagens situasjon. Det er slik vitenskapen fungerer. “Sannheter” er alltid oppe til diskusjon, teorier kan alltid overprøves.
I øyeblikket er det imidlertid vanskelig å komme utenom Ida. Uansett hvilken systematiske tilhørighet hun måtte ha, kommer hun til å være både fasit og referanseramme i mange, mange år framover.
