Havforskningsinstituttet har målt spekktykkelsen hos sel som ble tatt i den kommersielle selfangsten i Østisen (drivisen sørøst i Barentshavet). Målingene viste at dyrene var i god kondisjon i perioden 1992-2001. Ved tilsvarende målinger i 2006 og 2011 var spekklaget betydelig tynnere.

Derfor lurer vi på om grønlandsselen får i seg nok næring, og om de observerte endringene kan knyttes til de klimadrevne endringene som er observert i Barentshavet i de seinere åra.

Krill er favorittmat

Områdene øst for Svalbard og nord i Barentshavet har tradisjonelt vært grønlandsselenes viktigste beiteområder i våre farvann. Tilgjengelighet av byttedyr med høyt fettinnhold (og dermed også energi) i de nordlige områdene på denne årstida er antakelig den viktigste grunnen til at grønlandsselene hver vår foretar sin lange beitevandring fra yngle- og røyteområdene i Kvitsjøen og Østisen i sør til iskanten i nord.

På grunn av store sesongmessige variasjoner i mattilgang legger grønlandsselene opp energireserver i form av spekk på sommer og høst. I nord beiter de således intenst for å bygge opp et spekklag som de kan tære på om vinteren og våren da næringsinntaket er mye lavere.

Nylige undersøkelser gjort av Havforskningsinstituttet viser at favorittmaten i nord er krill, særlig blant de yngre selene. Også eldre sel spiser krill, men sper også på med fisk som polartorsk og lodde. Kjemiske analyser av byttedyrene viser at det nettopp er krillen som inneholder mest fett, og dermed gir det beste energitilskuddet om sommeren. På ettersommer og tidlig høst beiter selene også på andre feite pelagiske krepsdyr, særlig marflo (amfipoder).

Videre utover høsten feiter også fisken seg opp, og selene går etter hvert mer og mer over på en ren fiskediett.

Drivisen viktig

Nærhet til drivis er viktig i hele grønlandsselens livssyklus. Både i yngleperioden og i den påfølgende røyteperioden, som varer fra februar til mai, må de opp av vannet. Til dette formålet bruker selene store drivisflak i Kvitsjøen og Østisen som underlag. Drivisen er også viktig for grønlandsselene i beiteområdene i nord. Isflakene brukes til kvileplasser, og selene beiter ofte nær iskanten.

I Barentshavet er isdekket på sitt årlige minimum på sommer og høst. Den isfrie delen har i de seinere år økt kraftig i denne perioden. I tillegg har noen fiskearter, særlig torsken, utvidet utbredelsesområdet sitt nordover. Slike endringer kan ha redusert grønlandsselenes mulighet til å bygge opp energireserver i form av spekk i løpet av sommerens beiteperiode.

I de seinere år er det under Havforskningsinstituttets årlige økosystemtokt på høsten observert at grønlandssel ikke lenger beiter i områder øst av Svalbard, slik de gjorde for bare 10-15 år siden. Disse områdene er nå isfrie på sommer og høst, og domineres av torsk. Muligens har redusert isdekke, kanskje også økt konkurranse med torsk, tvunget selene til lengre vandringer lenger mot nord, kanskje så langt som ut i Polhavet nord for Svalbard. Økt energiforbruk som følge av lengre transportetappe mellom sør og nord kan ha bidratt til at selene i dag er i dårligere kondisjon enn på 1990-tallet.

Dårligere tilgang på drivis kan også medføre at hårfelling må gjennomføres i vannet – dette er en fysiologisk sett dårlig løsning som også er mer energikrevende enn røyting i friluft på isflak. 

Økt konkurranse?

Havforskningsinstituttets analyser indikerer at selenes kondisjon påvirkes positivt av tilgjengelighet av krill: desto mer krill, desto bedre kondisjon. Muligens konkurrerer den stadig økende torskebestanden med selene om ressursene i nord.

Torsken går også lenger nord enn tidligere. I alle fall viser analysene at selenes kondisjon avtar når torskebestanden øker. Når polartorsk og lodde, også god selmat i likhet med krill, forekommer i moderate mengder ser det ut til å slå positivt ut for selene. Øker disse bestandene for mye, gir det negative utslag på selkondisjonen. Muligens kan krillen være så viktig for selene at enhver konkurranse om denne ressursen, som også spises av torsk, polartorsk og lodde, vil virke negativt på selenes evne til energilagring.

”Junk-food”

Alle marine arktiske arter har stor evne til å ta opp og lagre energireserver i form av fett i den produktive lyse årstida. Ved økte sjøtemperaturer vil disse artene få konkurranse med andre arter fra mer tempererte områder lenger sør, der denne strategien for energilagring verken er like påkrevet eller velutviklet. For selene på toppen av næringskjeden kan dette innebære en overgang fra fettrik til fettfattig mat.

I første omgang kan denne påtvungne ”junk-food” dietten påvirke dyrenes muligheter til å bygge opp nødvendige fettreserver i spekket, i neste omgang deres evne til å produsere levedyktig avkom. Det er verdt å merke seg at det skjedde en kraftig reduksjon i grønlandsselenes årlige ungeproduksjon i Kvitsjøen i årene etter 2003. En kan ikke utelukke at redusert kondisjon har påvirket selhunnenes fertilitet, og at dette i sin tur har medført redusert ungeproduksjon for grønlandssel i Barentshavet.