I dokumentet Et sannhetens øyeblikk. Kairos Palestina gir en gruppe palestinske kristne en analyse av situasjonen i Palestina. Det handler om tro og håp, men skaper konflikt.

Religion kan bidra til konflikt, legitimere overgrep og gi ressurser til krigshissende retorikk. Det gir historien flere eksempler på, og er blitt grundig belyst i aktuell forskningen på religionens plass og rolle i politikk og samfunnsliv.

Men når teologer og kirkeledere i Palestina i dette dokumentet (utgitt første gang i desember 2009, på norsk i 2010) kommenterer situasjonen i Palestina, er grunntonen samarbeidsorientert og forsonende. De skriver om tro, håp og kjærlighet i en fortvilet situasjon, og henvender seg konstruktivt og bredt til israelere og palestinere, jøder, muslimer og kristne med ønske om fred og felles framtid.

Omdiskutert tradisjon

Likevel er dokumentet omstridt, og er blitt møtt med til dels kraftige reaksjoner. Det skjer av flere grunner:

For det første, presenteres dette som et kairos-dokument (gresk: tid, den rette tid). Dermed skriver dokumentet seg inn i en omdiskutert teologisk og kirkelig tradisjon og inn i en rekke av dokumenter kristne og kirkeledere har formulert de siste tiårene med uttalt og krass kirke- og samtidskritikk.

Det første og viktigste av disse dokumentene var det sør-afrikanske kairos-dokumentet fra 1985 som formulerte et tydelig oppgjør med apartheidregimet og den teologiske og kirkelige legitimeringen av dette.

Gjennom tilknytningen til kairos-tradisjonen og henvisning til Sør-Afrika i teksten, gjør det palestinske dokumentet en indirekte sammenligning mellom apartheid og den aktuelle situasjonen i Israel og Palestina. Selv om dette er nedtonet i selve teksten, har selv en antydning i denne retningen nok symbolkraft til å frambringe avisning, fordømmelse og konflikt.

Teologi eller samfunnsanalyse?

For det andre er dokumentet en teologisk samfunnsanalyse. Det er i seg selv utfordrende, både intellektuelt og med tanke på den aktuelle politiske situasjonen i Palestina.

Med en tilsynelatende positivistisk optimisme beskriver forfatterne i første del av dokumentet ”Virkeligheten”. Andres tale om fred og fredsprosesser avvises, ettersom ”realiteten er en israelsk okkupasjon av palestinske territorier, tap av vår frihet og alt annet som denne situasjonen bringer med seg”.

Disse realitetene beskrives så nærmere med begreper som plyndring, ydmykelse, fangenskap, diskriminering og internasjonal handlingslammelse. Samtidig er denne samtidsanalysen eksplisitt et stykke teologi.

Forfatterne skriver ”inspirert av mysteriet om Guds kjærlighet til alle” og proklamerer et vitnesbyrd basert på deres ”kristne tro”. Det er med andre ord ikke lett å avgjøre når teologien begynner og samfunnsanalysen tar over, eller motsatt. Snarere synes de begge blandet sammen og integrert på en måte flerfaglig forskning sjelden våger.

Mot bokstavtro

For det tredje er dokumentet tydelig teologi. Del 2 i dokumentet beskriver kristen tro i vendinger velkjent for de fleste kristne trossamfunn, og er i den forstand skrevet i samarbeidets ånd. Troen på én, treenig Gud – universets skaper, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd – er økumenisk fellesgods.

I dette dokumentet er imidlertid Guds ord skrevet verken i stein eller åpenbart en gang for alle. Derimot er ”Guds ord et levende ord, som kaster et spesielt lys over hver enkelt periode av historien”. Forfatterne tar dermed tydelig avstand fra ”en fundamentalistisk bibeltolkning som fører til død og ødeleggelse” og en bibelbruk som de mener ”frata[r] oss rettighetene til vårt eget land”.

I tillegg avvises en fortolkning av Bibelens tale om Israel og landløfter som et politisk program, og teologer som bruker bibelske tekster til å legitimere menneskerettighetsbrudd, oppfordres likefram til å ”korrigere sin tolkning”.

Dermed ligger det ganske eksplisitt i den ellers felleskirkelige rammen om dokumentet en tydeliggjøring av en kirkelig og teologisk konflikt. I så måte er dette et religiøst bidrag til fred som dels synliggjør og dels skaper ny religiøs konflikt.

Okkupasjonens ondskap

For det fjerde nøyer dokumentet seg ikke med en analyse av de faktiske forhold eller teologisk tekstlesning, men lar dette begrunne politiske valg og etiske retningslinjer. Igjen går samfunnsanalysen og teologien hånd i hånd, og veien går fra det deskriptive og helt til det normative, selv om det altså er grunn til å understreke det normative utgangspunktet allerede i den innledende samfunnsanalysen.

Forfatterne forstår “okkupasjonens ondskap” som det grunnleggende problemet i Palestina, og dermed utfordres vi alle til å “bekjempe ondskap” ved å “yte motstand”.

Israels okkupasjonspolitikk forstås altså i teologiske termer og det politiske svaret på dette finner de i den ”kristne kjærligheten, som avviser ondskap og korrigerer den”. Dermed avvises også de voldelige alternativene, mens sivil ulydighet, boikott og tilbaketrekning av økonomiske investeringer framheves som mulige bidrag til rettferdighet og fred.

Sammenlikningen med Sør-Afrika er på dette punktet ikke overbevisende: selv om man går ut fra at boikotten av Sør-Afrika i sin tid var effektiv, er det ikke gitt at det samme virkemiddelet vil ha den samme virkning i en ny sammenheng til en ny tid. Dermed synliggjøres konfliktpotensialet også i denne delen av dokumentet.

Kritikk av religon og samfunn

Selv om Et sannhetens øyeblikk. Kairos Palestina altså gir seg ut for å være et dokument som taler med tverrkirkelig og teologisk tyngde, kan det fra utsiden framstå som bare nok et religiøst innspill i en konflikt som allerede er overbelastet med religion og religiøst basert politikk.

I et kirkelig og teologisk perspektiv framstår det derimot som et modig, artikulert forsøk på å fortolke både aktuelle samfunnsforhold og teologiens legitimerende funksjoner. Dokumentet framfører religiøst fundert samfunnskritikk, men kombinerer dette med en like skarp religionskritikk. På den måten ikke bare adresserer forfatterne konflikten, men bidrar til å synliggjøre faktisk teologisk debatt og å skape kirkelig konflikt.

Dette er altså ikke et dokument som skyr konflikten, men som adresserer den. Dets grunntone er tro og håp, men forsoningens vei går gjennom sannhet og rettferdighet. Og det er her dokumentets konstruktive side er å finne.

Det dreier seg om en samfunns- og religionskritikk som er normativt forpliktet på sannhet og rettferdighet. Gjennom konflikt, med tro og trassig håp, peker det dermed videre mot fred og felles framtid.