Klimadebatten i mediene gir kanskje et vitenskaplig skinn, men er egentlig bare overfladisk og preget mer av dogme enn kritisk undersøkelse.

En grunn er nok mangelen på åpenhet, som har vært drøftet i forbindelse med den såkalte «Climatgate» affæren, og som har blitt dradd frem i en kronikk på forskning.no.

Men her har folk flest sett kun én vei, og det er blitt skapt mistenksomhet rundt ofrene for datainnbruddet og deres troverdighet. Det har vært mye diskusjon rundt «hockeykølle-grafen» til Mike Mann, og Phil Jones sin uvilje til å dele data med Stephen McIntyre.

Jeg synes begge disse forskerne er blitt hetset og utsatt for urimelige beskyldninger. Flere granskninger har da også konkludert med at forskerne har gjort en forsvarlig dataanalyse.

Forhold rundt åpenhet

Mann er blitt beskyldt for å ikke dele data og metode, til tross for at disse har vært tilgjengelig siden 2003-2005 (i følge tidsstempelet på filene). Man finner dem på Pennsylvania State University hjemmeside.

Dessuten har sannsynligvis både Wegman og NAS hatt tilgang til kildekode og data i sine granskninger, selv om George Mason University nettopp har medgitt at Wegman rapporten er under granskning for plagiat-forhold. Antydninger om at kilden og dataene hans ikke er åpne er etter min oppfatning derfor misvisende.

Når det gjelder dataene til Jones, er det flere forhold som man må ta høyde for. En side av saken er at en del av råmaterialet stammer fra nasjonale institutter som ikke ønsker å gi ut data gratis på grunn av kommersielle hensyn. Det koster å samle inn data.

Et annet problem er at gamle programmer foreldes over tid med utbytting til nye systemer og nye format. Men jeg lærte under min doktogradsutdannelse at en forsker må ha orden på sakene, og kunne dokumentere metode og resultater.

Dessuten spiller personkjemi en rolle, og det er ingen overdrivelse å si at Jones og McIntyre ikke kommer godt over ens. Slikt er ikke uvanlig og kanskje forståelig. Jeg har selv vært i kontakt med McIntyre, og har erfart en nedlatende omtale basert på misforståtte argumenter, manglende nysgjerrighet om tankene som ligger bak, og en uvillighet til å lytte.

Åpenhet er ikke regelen

Sirkuset «Climategate» har stort sett har tatt for seg klimaforskernes åpenhet og har slått meg som en veldig skjev fremstilling av forholdene.

Åpenhet må også gjelde de som påstår at de vet bedre enn klimaforskerne, og som tviler på om det er en menneskeskapt klimaendring (jeg vil herved referere til dem som «AGW-benektere»). Dersom de ønsker å bli tatt seriøst, må de også følge aksepterte kjøreregler og vise åpenhet med hensynt til metode og data.

Men åpenhet er heller kanskje ikke så utbredt i vitenskapen som man skulle ønske. En forsker ved navn Nicola Scafetta har påstått at solen er ansvarlig for en vesentlig del av temperaturutviklingen siden 1980, og denne hypotesen har siden blitt fremhevet i klimadebatten.

Gavin Schmidt fra NASA/GISS og jeg forsøkte å gjenskape disse resultatene, men lyktes ikke å få helt samme resulateter som Scafetta. Han påstod da at vår analyse var feilaktig, men da jeg spurte ham om å få se på kildekoden og dataene hans, fikk jeg et ganske arrogant avslag.

Et annet eksempel er en norsk statistiker, som trekker frem «Climategate» for å så tvil om klimaforskeres troverdighet. Han påstår også at klimamodellene ikke gjengir den faktiske temperaturutviklingen, noe som kan være interessant.

Jeg har derfor kontaktet ham og spurt om å få se metoden og dataene som han baserer sine påstander på. Så langt kan jeg ikke se at han har gitt tilgang til sine egne data og kildekode, og det blir spennende å se om han gjør sine metoder og data åpne og tilgjengelige for andre, slik at de kan teste dem. Man ville ikke forvente noe anne, når han selv fremhever «Climategate».

Bråket rundt danske akademikere som Svensmark, Friis-Christensen, og Lomborg kan ses i sammenheng med åpenhet og disuksjonen i kjølevannet av «Climategate». Hadde de lagt ut sine data og metode alment tilgjengelig, tror jeg kanskje at mange stygge beskyldninger hadde vært unngått.

Det trenger ikke være noe muffens her, men åpenhet gir unektelig større troverdighet. For åpenhet og fornuft er nøkkelen til overbevisning. Dersom de har gjort en solid jobb, burde de ha interesse av å legge ut kildekode og data etter at deres resultater var publisert.

Disse eksemplene er ikke enestående. De såkalte «klimarealistene» og andre tilsvarende AGW-benektende grupperinger har langt igjen når det gjelder åpenhet.

Jeg har til gode å se at de legger kildekode og data som støtter deres påstander åpent tilgjengelig. For slike beregninger er en forutsetning for vitenskapen, og det er viktig å kunne repetere resultatene samt teste metodene.

Data for klimaforskning

Meteorologi- og klimaforskermiljøet derimot, har tradisjoner for åpenhet som jeg opplever som minst like god som i andre vitenskaper, noe som en historiske oversikt i «A Vast Machine» (Paul W. Edwards) gir uttrykk for.

Mye klimadata finnes også åpent tilgjengelig, som f.eks. fra eKlima, yr.no, NASA/GISS, IRI, KNMI ClimateExplorer, rimfrost, ECA&D, GCOS/NCDC, ECMWF, PRUDENCE, ENSEMBLES, og PCMDI/CMIP3. Meteorologisk institutt har en åpen data politikk.

Jeg har selv tenkt at åpenhet er viktig, og har lagt ut kildekoden til mine metoder på CRAN og NOSERC siden 2003. Tanken bak dette har vært at det er større sjanse for å finne feil i mine programmer hvis flere bruker min kildekode, enn hvis bare jeg buker den.

En fersk reportasje i tidsskriftet Nature støtter også ideen om åpen kode, og jeg har også fått positive tilbakemeldinger fra folk over hele kloden, noe jeg er takknemlig for.

For det verste som kan skje er å kaste bort et liv på en gal idé eller feilaktig metode. Det viktige er ikke hvem som har rett, men hvilken forklaring som er mest troverdig, noe som burde komme bedre frem i klimadebatten.

Hinder for vitenskaplig debatt

Klimadebatten trenger heller ikke å være vanskelig, bare begge sidene åpent legger ut sine metoder og data slik at en får anledning til å gå gjennom disse i ro og mak.

Men forskningpolitikken kan også være et hinder for en reell vitenskaplig debatt. For det første tar debatt mye tid og ressurser, og prosjektbasert forskning fokuserer gjerne på effektivitet, tellekanter, og konkurranse.

Slikt kan lett bli mer ekskluderende enn inkluderende, spesielt når konkurransen er hard (dvs lite forskningsmidler og stramt budsjett) og forskere må bruke mye ressurser på å skrive søknader og drive administrasjon.

En annen ting er at det ikke finnes ordentlige fora for dypere diskurs og analyse, hvor man kan legge frem data og metode. Det er viktig å teste både data og metode, enten med velprøvde metoder eller testdata som reflekterer en kjent situasjon.

Et annet problem er at de ulike leirene i klimadebatten ikke følger samme kjøreregler. En viktig del av vitenskapen er publiseringen av resultater i anerkjente vitenskaplige journaler. Så vidt jeg vet, har veldig få AGW-benektere publisert klimarelevante tidskriftsartikler, noe som også tilsier at de heller ikke har forsket noe særlig på dette eller har så mye faglig erfaring.

Men andre forhold enn åpenhet og publisering spiller også en rolle, som substans, oppriktighet, skepsis, kildekritikk, og objektivitet. Et forslag er å utarbeide en «vær-varsom-plakat» for forskere som opptrer i det offentlige rom (code of ethics).

Forskere bør også være mer imøtekommende og flinkere til å fortelle sine historier på en mer fenglsende måte, og det er viktig å ta tak i fordommer i de ulike miljøene.

Medienes manglende kontakt med vitenskapen

Men også media står i veien for en vitenskaplig diskusjon. Det er et paradoks at de kjører frem klima som en stor og viktig sak, samtidig som de ikke tar seg bryet med å sette seg ordentlig inn i vitenskapen bak klimaproblematikken.

Man ser sjelden norske journalister på vitenskaplige konferanser (da mener jeg ikke politiske konferanser som COP-15). Når journalister ikke skjønner vitenskap, blir de blinde for de reelle argumentene. Det blir lett til at de alle bare ser i én retning, og ikke ser hele bildet. Som i «Climategate» affæren, hvor ofrene er blitt mistenkeliggjort.

Hvis media begynner å se seg rundt, vil de se et interessant bilde. Et eksempel er da Frp og «Klimarealsitene» inviterte AGW-fornekteren Fred Singer til Norge i fjor for å delta i en «klimaduell».

Norsk media kunne da ha stilt en rekke insteresante spørsmål. Det ble derimot gjort i en nylig reportasje i Der Spiegel (40/2010, s. 144-146), som gir en kritisk dekning av den samme AGW-benekteren (Google oversettelse).

Et annet eksempel er et klimaseminar (14.10.2010) i regi av SeniorTeknologene ved organisasjonen Tekna, hvor bare folk fra kretsen rundt «klimarealistene» var invitert til å holde foredrag, til tross for at ingen av dem egentlig har noen særlig klimarelatert publikasjonsliste å vise til.

Mer gravejournalisme trengs

Oppegående journalister kunne ha stilt spørsmålet: «Hvorfor er bare disse invitert?».

Det er også viktig å ta tak i giftige antydninger som verken har substans eller er solid dokumentert og hvor berørte ikke har fått anledning til å uttale seg. Å spre rykter og diverse «…gates» uten å gå i dybden er ikke holdbart, men kan derimot være med på å bygge opp hets mot forskere og forskermiljøer.

Klimadebatten får da en overfladisk og diffus karakter og minster mye av sin verdi. Det er helt nødvendig å være helt konkret på punktene hvor man er uenig, og bli enige om hvor man er uenige. Da kan man også lettere teste hypotesene på en vitenskaplig måte.

Media har heller ikke sett det ironiske i at AGW-benekterne baserer seg på dataene til Jones når de (feilaktig) påstår at temperaturutviklingen har flatet ut i de siste ti år.

Med andre ord baserer de seg kun på de samme dataene som de selv kritiserer for mangel på åpenhet i «Climategate» affæren, og ignorerer annen relevant data. For det finnes andre tilsvarende estimater, og dersom de bruker data fra NASA/GISS (som hele tiden har vært basert på åpen kildekode) eller andre kilder, forsvinner antydningen av «utflating».

Å trekke frem data som passer ett argument samtidig som ignorerer andre som ikke passer, karakteriserer jeg som mangel på objektivitet og brudd på vitenskaplelige normer.

Etter «Climategate», ble mer oppmerksom rettet mot hvordan ting blir gjort i miljøene rundt klimaforskningen, og forhåpentligvis vil noe godt ut av det dersom det virkelig medfører mer åpenhet.

En granskning av IPCC har konkludert med at den trenger klarere prosedyrer, samt mer åpenhet rundt disse. Jeg vil også si at grunnlagsdata og kildekode for figurene i IPCC-rapportene burde være åpent tilgjengelige. Nå er det også snakk om at Jones data vil bli mer åpen, i regi av UK MetOffice.

Men for meg fremstår kjernen i «Climategate» som den dunkle kretsen av fornektere som ikke publiserer i vitenskapelige literaturen eller offentliggjør sine data og metoder, lobbyvirksomheten, og propagandavirksomheten rundt rundt klimaproblematikken.

Journalistene burde se at de som roper høyst om åpenhet er ofte de minst åpne. Dessuten virker det som at AGW-benefktere ikke ønsker å lytte til klimaforskerne. Det kan derfor lett oppfattes som dobbeltmoral når de lager oppstyr rund åpenheten til klimaforskere eller klager over ikke å bli tatt seriøst.

Klimaproblematikken ligger på et nivå som engasjerer topp-politikken og som har dype etiske og økonomiske sider, og som er langt vitkigere enn stoff som vanligvis fyller spaltene, som f.eks. rumpeklyp på forballbanen. Det er en uheldig prioritering som foretas i dagspressen, når den ikke velger å gå i dypden på klimaproblematikken. Dette kan være et demokratisk problem.