I nyttårstalen 2007 varslet Stoltenberg at Norge vil ta en lederrolle i internasjonal klimapolitikk. Han viste til John F. Kennedys berømte tale om å nå månen innen 10 år, og sa at utviklingen av teknologi som gjør det mulig å rense klimagasser innen 7 år skulle være Norges månelanding.

Det har gått 3 år siden talen. Nylig utsatte Regjeringen – enda en gang - beslutning om investering; denne gangen til 2016. Det vil i så fall være 6 år etter den opprinnelige planen. Flere utsettelser kan komme, ikke minst gjenstår det å se hvor lang tid det tar før teknologien får full anvendelse ut over ”utprøving”. Det kan ta mye lengre tid.

Urettferdig sammenligning

Sammenligningen med Kennedys 10 år er imidlertid urettferdig. Da Kennedy holdt sin tale, i 1961, kunne han lene seg til 35-80 års teknologisk utvikling, alt etter hvor man velger å definere startpunktet for den utviklingen som ledet fram til den berømte måneferden.

De første avgjørende teoretiske bidragene kom på 1880-tallet med den russiske romfartspionéren Konstantin Tsiolkovskij. I 1926 designet amerikaneren Robert Goddard den første brukbare raketten. I 1942 sto Wernher von Braun bak det første prosjektil som nådde verdensrommet; Nazi tysklands A4 rakett.

Og romfartskappløpet tok for alvor av da Sovjetunionen den 4. oktober 1957 sendte opp Sputnik 4; det første menneskeskapte objektet til å gå i bane rundt jorda. Det er altså riktigere å si at det amerikanske månelandingsprosjektet tok 45, eller til og med 90 år.

Spådommer om teknologi

Klimapolitikk har kommet til å spinne mye rundt scenarioer. FNs klimapanel har scenarioer for utviklingen av klimagassutslipp og hvordan klimaet kan bli påvirket av dette, og Norge – som mange andre land – lager scenarioer for hvordan ulike kombinasjoner av tiltak kan redusere klimagassutslippene.

I en gjennomgang av tidligere scenarioer har professor Tor Selstad ved Høgskolen i Lillehammer kommet med noen betraktninger som er interessante i denne sammenheng. I en rapport fra 2008 om det å lage scenarioer i klimasammenheng gjort på oppdrag for KS forskning, peker Selstad på at er det noe scenarioer ofte klarer å spå om, så er det den teknologiske utviklingen – og da spesielt det å ta i bruk ny teknologi.

Selstad illustrerer dette poenget ved å omtale en etterprøving av en 40 års prognose lagt fram av professor i kulturgeografi Hallstein Myklebost i 1960. Den viste at det man traff på nettopp var slikt som utbredelse av PC og mobiltelefonen, mens det man bommet på var viktige samfunnsmessige endringer; i dette tilfellet bommet man grovt på kvinners økte yrkesdeltakelse.

Hva gir så dette oss av lærdommer i en klimasammenheng? Den viktigste lærdommen er at vi har relativt god innsikt i hvor lang tid det tar å utvikle og ta i bruk teknologi.

Klimaforskerne har gitt oss 20-30 år på å redusere klimagassutslippene til et minimum om vi skal ha håp om å unngå klimaendringer med dramatiske og i dag uoversiktlige samfunnsmessige konsekvenser. Denne grunnleggende innsikten om at det haster ser ikke ut til å ha trengt inn i beslutningstakernes bevissthet.

Få tiltak, nok effekt?

Fortsatt setter man sin lit til teknologiske tiltak; noe som er tydelig formulert i den utredningen som ligger til grunn for dagens norske klimapolitikk: NOU 2006:18 Et klimavennlig Norge. I forordet står følgende: ”Utvalget har vurdert hva som kan være store kilder til norske utslipp fram mot 2050, og har vist hvilke tiltak som bør iverksettes for å redusere disse utslippene. En radikal omlegging av norsk livsstil i en mer klimavennlig retning ville kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefale dette, blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave å realisere. Utvalgets anbefalinger er derfor et lite antall, hovedsakelig teknologisk baserte, tiltak hvor hvert enkelt tiltak har et forholdsvis stort potensial for reduksjoner”.

Det overordnede spørsmålet ingen i det sentrale beslutningsapparatet så langt tilsynelatende har stilt, er om denne satsingen på ”et lite antall, hovedsakelig teknologisk baserte, tiltak” klarer å redusere utslippene i tide?

En antydning til svar, innenfor ett avgrenset område av klimapolitikken - økt bruk av bioenergi fra skog - har likevel kommet. En nylig publisert rapport fra Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) om anvendelse av skogen i et klimaperspektiv (rapport TA-2762/2011 lansert 21.02.2011) sier at det tar for lang tid før utslippene ved økt hogst og bruk av trevirket blir hentet inn igjen. Rapporten viser at denne ’tilbakebetalingstiden’ er minst 90 år, som altså er for lenge i forhold til den tidsfristen klimaforskerne har gitt oss.

Forbruk og klimapolitikk

Hva er så alternativet? Det åpenbare svaret er å gjøre det NOU 2006:18 ikke gjorde ; nemlig å supplere klimapolitikken med en forbruksinnretning. Det kan Regjeringen gjøre i den neste Stortingsmeldingen om klimapolitikk som kommer til høsten.

Da kan de ta opp igjen et forslag fra Barne- og familiedepartementet og Miljøverndepartementet om å lage en NOU med arbeidstittelen ”Forbrukspolitikk som monner - virkemidler for en bærekraftig og miljørettet forbrukspolitikk” og med følgende utkast til utgangspunkt for å formulere et mandat: ”Det er ikke lenger snakk om å begrense vekst, men å oppnå store langsiktige reduksjoner i våre utslipp og vårt totale økologiske fotavtrykk. Det er ikke lenger snakk om vekstens grenser, men at vi må redusere kraftig fra det nivået veksten har brakt oss opp på”.

Forslaget ble forkastet i 2008. Det er imidlertid fortsatt et åpenbart behov for en slik utredning.