Dette var noen av hovedkonklusjonene i Brennpunkt denne uka. Programmet ga strykkarakter til grønne sertifikater, som ble innført januar i år.

Selv om jeg er enig i mye av det som ble sagt, vil jeg gjerne komme med tre innvendinger.

For det første: det er ikke «du og jeg» som betaler. Rett nok har grønne sertifikater ført til at en ny linje har dukket opp på baksiden av strømregningen. Her spesifiseres andelen av regningen som gjelder kjøp av sertifikater. Men, forbrukeren er mer interessert i størrelsen på strømregningen—og den vil mest sannsynlig gå ned.

Grunnen er at produksjonen av strøm skal øke med 10-15 prosent innen 2020. For at «du og jeg» skal etterspørre mer strøm må prisen gå ned—inklusiv sertifikater. Selvsagt kan vi selge overskuddskraften til utlandet. Men merk at omtrent alle EU-land har innført tilsvarende støttesystemer for ren kraft. Noe som gir økt kraftproduksjon og reduserte priser også her.

Derfor er grønne sertifikater en glad-nyhet for forbruker. Og dette er en forklaring på hvorfor slike støttesystemer er så populære. Hele 24 land i EU har derfor innført lignende støttesystemer for kraft. Det optimale klimatiltaket, sette en pris på CO2, bidrar til dyrere strøm og møter derfor langt kraftigere motstand. Dessverre.

Tap for tilhengerne av vindkraft

For det andre: innføringen av grønne sertifikater var et tap for vindkrafttilhengerne. Vindkraft er dyrere enn vannkraft, og med samme subsidie for all ren kraft vil vannkraften bli bygget ut først. Og Norge har et stort potensiale for å bygge ut og utbedre eksisterende vannkraftanlegg.

Utredninger fra blant annet Europas forening for vindkraft tyder på at vindkraft på land koster i snitt 56 øre/kWh. Når summen av dagens strømpris og sertifikatpris ligger på om lag 50 øre/kWh, går ikke regnestykket opp. Dette er grunnen til at mange norske energiselskaper har lagt vindkraftplanene på is—inntil videre.

Dersom det hadde vært et politisk ønske om å stimulere til mer vindkraft, kunne politikerne innført en differensiert støtte der vindkraft mottok mer støtte enn vannkraft. Differensiert produksjonsstøtte er innført i nesten alle EU land.

Dette forklarer blant annet den massive satsingen på dyr solkraft i land som Tyskland og Spania. Det positive med grønne sertifikater er at vi når våre mål om økt produksjon av fornybar energi til en lavere kostnad. 

Handlingsrom i klimapolitikken

For det tredje: Grønne sertifikater og annen støtte til fornybar kraftproduksjon kan gi handlingsrom i klimapolitikken på sikt. Professor Michael Hoel har rett i at så lenge EU har fastsatt antall CO2 kvoter som deles ut, så vil andre tiltak ikke ha noen effekt. Slike tiltak vil da kun flytte utslippene fra et sted til et annet—for eksempel fra kullkraft til sementindustri.

Men, en slik tankegang tar utgangspunkt i at kvotesystemet fungerer optimalt. At alle sektorer og alle land er inkludert og at nivået er fastsatt ut fra en samfunnsøkonomisk kost-nytte analyse. Slik er det ikke. EUs kvotesystem reflekterer hva som i dag er politisk mulig å få til.

All utvikling og alle tiltak som bidrar til å senke prisen på CO2 utslipp, bør derfor utnyttes politisk til å øke utbredelsen og senke taket på EUs kvotesystem. I den grad støttesystemer for ren kraft bidrar til lavere prisnivå på CO2 kvoter, kan de bidra til å legitimere en mer utstrakt bruk av det optimale klimapolitiske virkemiddelet: CO2 kvoter.