FNs klimapanel (IPCC) har i sommer planlagt sin neste rapport, som skal være ferdig innen 2014. De aktuelle tema for vurdering er klare og den endelige temalisten vedtas i høst.

Har klimaforskningen fått frem vesentlige ny kunnskap siden siste rapport i 2007, og vil den neste bli annerledes?

Robust rapport

Både nye resultat og nye tema vil gi oss en annerledes rapport i 2014. Likevel har den siste rapporten fra 2007 vist seg meget robust.

Den intense forskningsaktiviteten har befestet de viktigste konklusjonene: Den globale oppvarmingen er entydig, de siste 50 års oppvarming har ikke naturlige årsaker, men skyldes menneskeskapte klimagassutslipp.

Oppvarmingen observeres på land, i isen og i havet, og drastiske utslippskutt er nødvendig for å unngå dramatiske endringer. Men dette betyr ikke at det ikke er kommet til ny kunnskap, og mye forskning gjenstår for å fylle viktige kunnskapshull.

Mer om havstigning

I den neste rapporten blir det for første gang et eget integrert kapittel om havstigning. Den forrige rapporten greide ikke å tallfeste alle de mulige bidragene til at vi i dag måler økt havnivå, og hvilke faktorer som bestemmer dette i fremtiden.

Det var for lite forskningsgrunnlag på feltet, særlig om stabiliteten til de store isdekkene på Grønland og i Antarktis. Det begynner nå å komme bedre observasjoner av endringene i isdekkene.

Nye, men meget korte observasjonsserier fra satellitter, indikerer større nedsmelting av isdekkene enn vi hittil har trodd, særlig i Antarktis. Fortsetter den observerte nedsmeltingen av isdekkene med samme omfang som de siste årene, blir den samlede havstigningen opp mot 1 meter i dette århundret.

Ulike beregninger basert på hvordan havnivået utviklet seg i nær og fjern fortid, spriker, og beregninger basert på forskjellige mulige framtidige klimagassutslipp varierer mellom en stigning på 0.2 og 0.8 meter for dette århundret. Et sannsynlig anslag basert på de tilgjengelige fremgangsmåter, er mellom 0.5 og 1 meter.

Jeg venter at klimapanelets neste rapport både vil gi et samlet budsjett som forklarer den pågående havstigningen, og som gir et langt bedre estimat av hva vi har i vente. Den nyeste forskningen gir skremmende perspektiver, men samtidig gjenstår mye i den vitenskapelige vurderingen av disse.

Uopprettelige endringer

Det er også flere nye resultat som viser at de pågående klimaendringene kan gi mange uopprettelige utslag, det vil si at når et utslag er kommet over et kritisk nivå – et såkalt vippepunkt – vil utslaget fortsette å øke, til tross for en eventuell reduksjon i klimagassutslippene. Havstigningen er et av flere slike forhold.

Andre gjelder vegetasjonsendringer, is og permafrost, havforsurning og tilgang til ferskvannsressurser. Vi kan meget vel få uopprettelige klimaendringer selv om vi greier å stabilisere klimagassinnholdet i atmosfæren og nå ”2-gradersmålet”. Disse spørsmålene vil bli grundig behandlet i panelets nye rapport.

En ny global klimaavtale vil kreve at det settes mål som stabiliserer den globale oppvarmingen. Dette krever at det settes tak for klimagassnivået i atmosfæren, og at tiltak iverksettes i samsvar med dette.

En forutsetning for dette er at den framtidige virkningen av mulige tiltak tallfestes av klimamodeller som også må kunne simulere naturens kretsløp av klimagasser. Det vil også være umulig å vite om en ny avtale overholdes eller får de forventede klimavirkningene uten bruk av denne nye generasjonen modeller.

Beregninger med Bjerknessenterets nyutviklede klimamodell av denne typen tyder på at i en varmere verden vil naturens svekkede evne til å absorbere CO2 i seg selv øke klimagassinnholdet i atmosfæren med ca. 25 prosent. Dette betyr at det trengs enda sterkere utslippskutt enn det som gikk frem av IPCCs forrige rapport.

Den nye generasjonen klimamodeller vil bli en del av den neste IPCC-rapporten, og vil gi helt nye muligheter for vurdering og overvåking av utslippsreduksjoner og klimautvikling.

Bred og permanent forskningssatsning

Det er nå høy forskningsaktivitet for å kunne gi lokale klimavarsler for de nærmeste tiårene. Klimapanelets neste rapport vil for første gang kunne komme med varsler om regional klimautvikling for den nære framtid. Dette gir store muligheter, men det er samtidig stor usikkerhet knyttet til dette forskningsfeltet som nå er under etablering.

Tidlige resultater må forvaltes med forsiktighet. Det er derfor helt avgjørende at metodeutviklingen og bruken har solid faglig forankring. Den nye metodikken krever også grundig forståelse av naturlige klimasvingningers samspill med menneskeskapte endringer. Særlig viktig er det å forstå hvordan havstrømmene bidrar til endringene.

Faglige gjennombrudd vil avhenge av brede forskningsgrupper som kombinerer grunnforskning på klimasystemet med anvendte problemstillinger. En bred, permanent satsing på denne forskningen vil skape et langt bedre grunnlag enn det vi har i dag for å beregne klimavirkninger og sikre mer konkret grunnlag for tilpasning til endringene i forskjellige regioner og sektorer.

Generelt vil ”klimatisk risiko” bli en gjenganger i IPCC-rapporten. Det vil bl.a. være et eget kapittel som oppsummerer status når det gjelder skyers og partiklers virkning på klimaet, der det i dag er stor usikkerhet.

Det vil være særskilt behandling av ekstremvær og klimatiske risikofaktorer, og langt mer vekt på de regionale virkningene og i hvilken grad ikke bare globale, men også regionale endringer kan tilskrives menneskenes utslipp.

Norsk klimainnsats

Kan norsk forskning spille en rolle? Utvilsomt, men dette krever fortsatt satsing og langsiktighet. I den forrige IPCC-rapporten var norske forskere sterkt representert. Bjerknessenteret hadde alene flere deltakere enn land som Sverige og Danmark i hovedrapportens første del.

I motsetning til de fleste vestlige land, og land som Kina, Japan og Australia, har det fram til i dag ikke fantes en nasjonal langsiktig sikring av forskningssentre som har ansvar for klimaforståelse, klimavarsler og utvikling av nasjonal klimamodellering i forbindelse med f.eks. IPCC.

I en kronikk i Aftenposten 2. september skriver Siri Hatlen, leder av styringsgruppen for Klima 21, at aktivitetene knyttet til de tre store klimaforskningsaktivitetene i Norge, trappes i disse tider ned. Det internasjonale polaråret ble formelt avsluttet i mars 2009, forskningsprogrammet NORKLIMA har lite midler til nye prosjekter og finansieringen av Bjerknessenteret (senter for fremragende forskning) fases ut i løpet av de neste par årene.

Vi er derfor svært glade for at regjeringen nå har lovet betydelig støtte til Bjerknessenteret med en bevilgning på 20 millioner årlig fra neste år.

Denne støtten er en del av regjeringens opptrappingsplan for klimaforskning gjennom Klimaforliket, og i tråd med regjeringens strategiutvalg Klima 21 sine anbefalinger. Nå gjenstår det at regjeringen også følger opp med midler knyttet til de store forskningsprogrammene, slik at bredden i norsk klimaforskning både naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig kan levere de resultatene som trengs for å underbygge tiltak for utslippsreduksjoner og tilpasning til klimaendringene.

Dette er helt sentralt om regjeringen skal holde vedtakene i Klimaforliket med å videreføre og styrke klimaforskningen, slik at landet kan møte de betydelige klimautfordringene og kunnskapsbehovene som venter oss.