Internasjonaliseringsstrategier er på moten innenfor norsk høyere utdanning. Likevel ser det ikke ut til å være særlig enkelt for internasjonale PhD-studenter å integrere seg ved landets hoveduniversitet, Universitetet i Oslo (UiO).

Verst er det trolig ved de mer nasjonalt forankrede fakultetene, Det humanistiske fakultet og Det samfunnsvitensskapelige fakultet. Dersom UiO skal nå sine målsettinger om å bli et ”ledende europeisk universitet”, samt tiltrekke seg flere utenlandske PhD-kandidater og forskere, må mottaksapparatet og integrasjonen av de internasjonale kandidatene på det enkelte institutt forbedres betydelig.

Avhengig av utenlandske forskere

Stadig flere doktorgrader blir avlagt ved norske læresteder. Til tross for en liten nedgang fra 2008 til 2009 har antallet nesten doblet seg de siste ti årene, fra 647 i 2000 til 1148 i 2009, viser tall fra NIFU STEP.

I samme periode har vi også sett at andelen med ikke-norsk statsborgerskap har vært jevnt økende, og i 2009 var andelen kommet opp i 26 prosent. Noen av disse blir i Norge, men flesteparten reiser tilbake til det landet de kommer fra, eller søker stillinger andre steder i verden. Dermed blir de å betrakte som ambassadører for norske universiteter i utlandet.

Hvis Norge skal klare overgangen til en post-oljeøkonomi er vi helt avhengig av å tilrekke oss dyktige utenlandske forskere og ta vare på den kompetansen som bygges opp ved norske universiteter.

Mål om å bli mer attraktive

Et av hovedpoengene i St.meld. nr. 14 (2008-2009) om internasjonalisering av utdanning, som forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland presenterte i fjor, var imidlertid at ”norske utdanningsinstitusjoner skal bli mer attraktive for utenlandske studenter” (vår kursivering).

Norske høyskoler og universiteter må rett og slett arbeide mer for å tiltrekke seg utenlandske studenter, samt bli flinkere til å opprette samarbeid med utenlandske institusjoner. På papiret ser UiO ut til å ha fanget opp de politiske signalene. I den nye strategiplanen til UiO – Strategi 2020 – er ordet ‘internasjonal’ nevnt 46 ganger i løpet av 16 sider.

En av hovedmålsettingen er at “Universitetet i Oslo [i 2020 skal] være langt mer synlig, attraktivt og engasjert på den internasjonale arenaen enn i dag”. Blant annet innebærer dette å rekruttere flere internasjonale studenter gjennom å skape “en internasjonal campus, et internasjonalt preg på UiOs nett og et profesjonelt mottaksapparat for internasjonale studenter og ansatte”. Mye tyder imidlertid på at UiO fortsatt har langt vei å gå på dette området.

Ensomme og hardtarbeidende

Forskning på såkalte ekspertarbeiderer kulturelle tilpasning, det vil si ressurssterke personer slik som forskere og doktorgradsstudenter som gjerne flytter til et annet land frivillig, er ganske sparsom. I oppgaven ”Lonely and Hardworking: International PhD Candidates’ Cross-Cultural Adjustment at the University of Oslo” er imidlertid PhD-studenter ved UiO blitt intervjuet om nettopp deres tilpasning til en annen kultur og til UiO.

Resultater viser at flere av de utenlandske stipendiatene opplever overgangen til den norske kulturen generelt og den akademiske kulturen spesielt som krevende og ensom. Mange fremhever mangelen på noe så enkelt som en samtalepartner i lunsjen, i tillegg til den typen vennskap der man kan betro seg til hverandre.

Den anerkjente psykologen Maslow skriver at gode vennskap fungerer som en viktig buffer mot depresjon. Resultatet av manglende sosial integrasjon er at mange av kandidatene beskriver deres generelle velbefinnende som negativt, hvilket i verste fall kan påvirke kvaliteten på deres doktorgradsarbeid.

Dobbeltarbeid: forskning og kulturforståelse

Et relatert funn fra studien er at mange av kandidatene beskriver tilpasningen sin til universitetet som en form for dobbeltarbeid. Ikke bare skal de jobbe med krevende forskningsprosjekter på egen hånd, de skal også ’forstå’ og håndtere en ny kulturell setting.

I hovedsak er det to områder kandidatene opplever som spesielt krevende: det emosjonelle og informasjonsmessige. Nordmenn er, som vi vet, ikke alltid like lett å komme innpå, noe som resulterer i at mange av kandidatene er ufrivillig mye alene og at de ikke har noen de kan snakke med.

Hvor mange norske forskere inviterer uoppfordret yngre forskerkollegaer hjem på middag den første uka? Selv norske PhD-kandidater kan jobbe på samme institutt i fire år uten at de utveksler annet enn høflige fraser med noen av sine eldre kollegaer.

De utenlandske kandidatene har imidlertid heller ikke noe lokalt nettverk å støtte seg på. Dermed må de klare seg på helt egenhånd og stri med problemene sine selv. Videre påpeker mange at nødvendig praktisk informasjon er for lite tilgjengelig – og når de først finner den, er den på norsk (!). UiO sine nye nettsider vil forhåpentlig forbedre denne uholdbare situasjonen.

God norsk kan bety mindre støtte

Kandidatene opplever at de blir oppfattet som ressurssterke mennesker som klarer seg på egenhånd. Den mottagelsen de får som en følge av dette, kan imidlertid få paradoksale utslag. Intuitivt skulle en tenke seg at særlig språkferdigheter bidrar til bedre tilpasning.

Flere bemerker da også at dårlig norskkunnskaper oppleves som en sosial hindring, hvilket naturligvis gjør det vanskeligere å komme innpå sine norske kollegaer. På den annen side fører manglede språkkompetanse til at de får mer oppmerksomhet rundt sin situasjon som ”ny” og ”fremmed” – og dét er positivt.

Andre kandidater forteller nemlig at gode norskkunnskaper også kan føre før til mindre sosial og praktisk støtte, rett og slett fordi de oppfattes som mer integrerte. Dermed bidrar en i utgangspunktet viktig ferdighet til at de får mindre oppmerksomhet rundt sin utfordrende og krevende situasjon.

Visjon som ikke følges opp

I sum fører mangelen på sosial inkludering og informasjon til at flere av PhD-kandidatene føler at de egentlig ikke er ønsket. Det mangler rett og slett sosiale arenaer hvor man kan møtes. Mennesker er som kjent sosiale vesener – det gjelder også forskere.

I all hovedsak reiser norske professorer og førsteamanuenser hjem til familie kl 17, så da er eneste mulighet studentkjellerne med fulle studenter på fredagskvelden. Flere bemerker da også at de er klare over at universitetet sentralt har en visjon om å bli mer internasjonale, men de opplever det som om de enkelte instituttene og de enkelte forskerne ikke har kapasitet eller vilje til å følge opp dette målet.

Nå skal det imidlertid sies at UiO nylig har sendt ut en e-post for å ”kartlegge potensialet for private bomuligheter [for internasjonale studenter] hos UiO-ansatte”, samt arrangert en velkomstfrokost for forskere fra utlandet. Tiden vil vise hvor mye dette hjelper.

For å holde et internasjonalt høyt nivå hjelper det ikke med kun høy faglig standard, UiO må også fremstå som en arbeidsplass der man blir tatt imot, behandlet og fulgt opp på en god måte.

Resultatene fra det overnevnte studiet viser at dette blant annet burde innebære mer og bedre informasjon og mer tilretteleggelse for internasjonale forskere. Oppfordringen går ikke bare til ledelsen ved de ulike lærestedene, men også til hver enkelt forsker.