Debatten om forskernes frihet er viktig, uansett om man arbeider ved et privat forskningsinstitutt som NINA, ved universitetene eller i de statlige instituttene. Og forskerens frihet bør være like stor uansett hvor man hører hjemme, skriver NINA-leder Norunn S. Myklebust i denne kronikken.
Norunn S.Myklebustadm. direktør, NINA
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Tilsynelatende uten annet grunnlag konkluderer journalist Bjørn Vassnes i Klassekampen den 22. juli at forskningen styres ovenfra og sammenligner NINAs kommunikasjonspolitikk med tidligere Øst-Europa.
Han kunne neppe ha tatt mer feil.
Frihet under ansvar
NINA har som målsetning at vi skal være en aktiv samfunnsaktør og legger stor vekt på og premierer formidling. Vi har ingen godkjenningsordning for forskningsformidling, og ansvaret for å formidle fra forskningen er helt og fullt gitt til den enkelte forsker.
Derfor har alle våre forskere gjennomgått kurs i formidling og mediehåndtering, og instituttet han ingen fast talsperson.
Samtidig har forskerne i NINA, og forskere generelt, et ansvar for å formidle på en skikkelig måte. Skikkeligheten går blant annet ut på å være bevisst sin rolle som forsker, være ærlig med hensyn til hva som er vitenskap og hva som er meninger og respektere andres resultater, roller og meninger. I tillegg skal vi bruke et lettfattelig språk og unngå ensidige vinklinger som leder mottakerne bort fra helheten.
I vanskelige og kontroversielle saker vektlegger vi derfor dialog med kolleger og andre, ikke for å styre eller hemme, men for at forskerens prestasjon blir så god som mulig. Dette er nedfelt som råd i vår ”vær bevisst” plakat for mediekontakt, som er vårt eneste ”styringsdokument”.
Med denne politikken oppnådde vi i NINA i 2009 minst 2300 omtaler og oppslag i landets aviser, og det uten at ledelsen kontrollerte et eneste innlegg.
Diskusjoner i det offentlige rom
I NINA har vi ingen regler som hindrer forskerne i å diskutere seg i mellom i det offentlige rom. Gode diskusjoner tuftet på god vitenskap er viktige, og slike diskusjoner må gjerne føres i det offentlige rom.
Når dette ikke skjer så ofte hos oss, så kan det være fordi arbeidsmiljøet vårt vektlegger internt samarbeid og et ønske om å spille hverandre gode. Målet med de interne diskusjonene er ikke konsensus, men at flere sider ved temaet kan bli belyst, og at både helheten og presisjonen i formidlinga blir bedre.
Dette er kvalitetssikring – og ikke kontroll av kunnskapen. Godt samarbeid mellom kritiske og drivende dyktige forskere gir meget gode prestasjoner. Det er forskerne i NINA som på vitenskapelig grunnlag formidler sine resultater og sine syn på ulike tema i samfunnet. NINA som organisasjon har ikke noe eget syn.
Respekten for forskere
Det er viktig å diskutere forskerne frihet. Og diskusjonen må holdes varm, slik at alle som berøres av dette er bevisste – enten de er forskere, forskningsledere eller brukere av forskningsresultater og forskningsbaserte meningsytringer.
Kunnskap er makt, og skikkelighet i forskningsformidlingen er viktig for at resultatene våre skal bli tatt i bruk i samfunnet. Og etter min mening gir skikkelighet i formidlingen respekt for forskernes arbeid.
Beslutningstakere og politikere har krav på å få kunnskap som er basert på mest mulig objektive forskningsresultater og analyser og som er uavhengig av interesser – det være seg offentlige eller private, økonomiske eller organisatoriske.
Derfor er forskningens frihet viktig, og inngripen i forskningsformidlingen svært uheldig. At slik frihet kan være en større utfordring i institutter som er avhengig av eksterne inntekter enn i rene statsfinansierte institusjoner betyr på ingen måte at det er umulig.
Annonse
Både bredden og tydeligheten i den faktiske formidling fra forskere i NINA bør være bevis for at vi har lyktes med fri og desentralisert formidling under ansvar.
