«Jeg har alltid skrevet under protokollen. Er usikker på om jeg kan være med på å beskrive hendelsen. Jeg har bare lest gjennom det de voksne har skrevet og deretter skrevet under. Jeg er klar over at jeg kan klage på tvangen, men jeg kan ikke gjøre det når jeg har skrevet under protokollen. Da har jeg samtykket. Jeg vet ikke helt hvorfor Fylkesmannen skal se protokollen. Kanskje for at han skal vite alt om oss? At alt om oss skal dokumenteres?».

Det er en 16 år gammel jente som bor i barneverninstitusjon, som sier dette. Hun forteller om sin erfaring med- og forståelse av den formelle prosedyre i etterkant av tvangstiltak, hvor hun har blitt utsatt for fysisk maktbruk eller andre inngripende tiltak.

Inngripende tiltak kan for eksempel skje ved rømningsforsøk eller andre hendelser som de voksne har tolket som en akutt faresituasjon.

Tvang skal alltid rapporteres

Føring av protokoll er en vesentlig del av institusjonenes pålagte oppgaver i etterkant av tiltak der de ansatte griper inn i en beboers situasjon der han eller hun motsetter seg.  Slike handlinger skal som regel beskrives og begrunnes i protokollen og deretter forelegges Fylkesmannens tilsyn.

Tilsynet kontrollerer om tvangstiltak og inngrep i den personlige integritet har hjemmel i lov. Praksisen er å anse som en form for rettssikkerhetsprosedyre.

I tillegg til at den enkelte beboer skal oppleve å få god og formålstjenlig omsorg og behandling under institusjonsoppholdet skal også hans eller hennes rettssikkerhet ivaretas. Det er tilsynets oppgave å kontrollere og påse at dette følges opp.

I tillegg til individbaserte tilsyn og systemrevisjon, er innsyn i rapportering av tvangsbruk metoder som brukes for å få forstå hvordan barna og ungdommene har det. I denne teksten er rapportering av tvang i fokus.

Barna kan være uenige i rapporten

Er det faktisk slik at rapporteringen medfører reell rettsikkerhet for de barna og ungdommene det gjelder? Eller kan det tenkes at den i like stor grad fører til at de velger «å bekjenne, tilstå og samtykke» i institusjonens beskrivelse av hendelsen, selv om de egentlig ikke er enige?   

Kort fortalt er den nye standardprotokollen bygget opp slik at det er institusjonen og de voksne som først får komme med sin tolkning og beskrivelse av situasjonen, hvorfor de fant inngripenen nødvendig og hvordan de begrunner og legitimerer tiltaket.

Helt mot slutten av dokumentet får beboeren, som har vært utsatt for tvangstiltaket, lov til å komme med sin oppfatning av hendelsen. Dette skjer da etter at hun eller han har blitt presentert for de voksnes tolkning og beskrivelse. Her kan beboeren si seg enig eller ikke enig i den forelagte beskrivelse.

Kan klage

Hvis det er ønskelig kan vedkommende også si noe om tvangsbruken selv. I tillegg fins en avkrysningsrubrikk for klage, dersom beboeren ønsker å rette klage over tvangsbruken til Fylkesmannen. I de tilfeller klageadgangen benyttes er protokollen bygget opp slik at institusjonen og de voksne får gi en kommentar til denne klagen.

Og, uansett klage eller ikke er siste ord i dokumentet forbeholdt institusjonen, som får anledning til å komme med en endelig vurdering av tvangsbruken.  

De voksne får rapportere først

Dagens omfattende protokoll synes, rent innholdsmessig, å innebære det som skal til for at Fylkesmannens tilsyn skal kunne gå gjennom institusjonens avgjørelser og vurdere om de er i samsvar med lov og forskrift.

Men, det er likevel et men her, og dette er ikke ubetydelig. For selv om intensjonen med protokollen er god, og vi utvilsomt trenger et system for å rapportere om tvangsbruk overfor barn og unge som bor i institusjon, så finnes det en svakhet i formen. En viktig bemerkning er at protokollen, i måten den er bygget opp på, tilrettelegger for uforholdsmessig mye styring og kontroll til den part som har mest handlefrihet og makt fra før av; nemlig de voksne i institusjonen.

Det handler om en skjevhet i hvem som gis mulighet til «å eie sannheten», i etterkant av tvang- og maktbruk. Flere institusjonsplasserte ungdommer har fortalt oss noe om dette, og at de opplever å komme til kort: «Jeg har ikke klaget så mange ganger til tilsynet. Jeg ser ikke noen vits i det egentlig. Jeg gidder ikke. Det er sjelden de tar min sak, liksom. Det er vanskelig å bevise noe annet enn det institusjonen har sagt. (…)», og: «Det har vært tilsyn her, men jeg tør ikke å si noe. Jeg er redd for at ting skal bli verre for meg etterpå. Jeg har sagt til ansatte at jeg skal klage til tilsynet, og da har de sagt at de nok ikke kommer til å tro på meg likevel. Da gidder jeg ikke å bry meg. Det er de voksne som oftest blir trodd».

Disse to utsagnene er hentet fra samtaler med en jente på 16 år, og en gutt på 17 år.

Et spørsmålet om sikkerhet

Så, tilbake til det store spørsmålet: bidrar tvangsprotokollprosedyren, slik den utøves i dag, til reell rettssikkerhet for de som bor i barneverninstitusjon?

Svaret kan være «ja» for noen av barna og ungdommene, men like gjerne «nei» for mange av dem. Det er nok flere grunner til dette, men én vesentlig er trolig at protokollen fremstår og fungerer mer som et hjelpemiddel for de voksne som utøver tvang, enn for barna og ungdommene som utsettes for tvang. Spesielt protokollens oppbygning, som har stor betydning for prosess og fremgangsmåte, markerer og tydeliggjør de voksnes makt nok en gang, også i etterkant av inngripende tiltak og bruk av tvang.

Det er de voksne som, både innledningsvis og avslutningsvis, gis mulighet til å presentere sin virkelighetsoppfatning og å definere «sannhet» i forbindelse med rapporteringen. Og selv om klageadgangen er på plass i protokollen, så gir både beboere og ansatte i institusjoner og Fylkesmannens tilsyn uttrykk for at denne benyttes forholdsvis sjelden. Dette til tross for at beboere kan være svært uenige i de voksnes tolkning og beskrivelse av hendelsesforløpet og nødvendigheten av å bruke tvang.

Ungdommene klager sjelden

I utsagnene fra ungdommene finner vi én viktig forklaring på hvorfor de ikke klager: de erfarer at det et vanskelig å nå fram og bli trodd. De voksnes stemmer når som regel mye lenger; de disponerer over makt og troverdighet. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å bekjenne. Bli ferdig med saken. 

Tenk om barn og unge som opplever å bli utsatt for tvang og andre inngrep ved opphold i institusjon kunne få gi sine tolkninger og beskrivelser av hendelsene først i de formelle prosedyrer som gjennomføres i etterkant.  Altså, før de presenteres for de voksnes virkelighetsoppfatning. Mon tro om en slik liten endring i praksis faktisk kan utgjøre en positiv forskjell i det, i utgangspunktet, skjeve maktbalanseforhold mellom beboere og ansatte?