Høyres Kristin Clemet kan ha vært den viktigste forskningsministeren i SVs tid i Kunnskapsdepartementet, skriver forskning.no-journalist Asle Rønning i denne kommentaren.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
17. oktober 2005. SVs Øystein Djupedal får nøklene til det nye Kunnskapsdepartementet fra Høyres Kristin Clemet. Åtte år med SV i førersetet for forskning og høyere utdanning tar til. (Foto: Frode Hansen/Scanpix)
SV har hatt ansvaret for forskning og høyere utdanning gjennom alle de åtte åra som har gått siden de rødgrønne vant stortingsvalget i 2005.
Tre ulike statsråder har hatt ansvaret for politikkområdet: Øystein Djupedal, Tora Aasland og Kristin Halvorsen.
Utfallet av valget kan bli at den rødgrønne regjeringens dager er omme.
SVs politikk har satt tydelig spor etter seg på noen områder, og ikke noe sted så tydelig som på feltet barnehager.
Men innen forskning og utvikling er avtrykkene allerede nå, mens Kristin Halvorsen fortsatt er kunnskapsminister, merkelig utydelige og pregløse.
Satt på spissen kan man si at Høyres Kristin Clemet har vært den viktigste kunnskapsministeren i SVs periode.
Clemet, som nå er Høyres viktigste ideolog og leder for tankesmia Civita, var ansvarlig statsråd for forskning og høyere utdanning i Kjell Magne Bondeviks andre regjering (bestående av Høyre, KrF og Venstre).
Det var Clemet som overleverte nøkkelkortet til SVs første kunnskapsminister, Øystein Djupedal.
Clemet iverksatte kvalitetsreformen for høyere utdanning, som riktignok hadde blitt vedtatt av et tidligere Storting.
Reformen inneholdt blant annet markedsinspirerte belønningssystemer for universitetene og høyskolene. Instituttenes produksjon av studiepoeng og volumet i forskernes publisering av vitenskapelige tidsskrifter skulle nå inngå i finansieringsgrunnlaget.
Dette ble for mange et uttrykk for at markedsdominert tekning hadde slått inn for fullt i både stat og akademia.
Skattefradrag for forskning i næringslivet (SkatteFUNN) og andre statlige subsidieordninger for å bidra til privat finansiert forskning ble også innført, i tillegg til ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF).
Clemet skal ikke alene ta æren for disse reformene og tiltakene, men inntrykket som henger igjen er at det skjedde ganske mye i denne perioden.
SV og Djupedal skrotet raskt og svært kontant Clemets liberalistiske politikk i forhold til privatskoler. Men reformene innenfor forskning og høyere utdanning ble stående.
Det er i ettertid sett ganske oppsiktsvekkende at SVs forskningspolitikere ikke en gang har ønsket å ta initiativ til en debatt om de økonomiske insentivene virkelig er den beste måten å fremme kvalitet i forskningen på.
Kritikken mot disse ordningene har kommet fra det som skulle vært SVs varmeste støttespillere i fagbevegelsen, men har aldri virkelig blitt løftet inn i politikken.
For SV har barnehagene vært et viktigere felt å drive politikk på enn forskning.
Annonse
Det kan være gode grunner til det, ikke minst velgermessig.
Det kan også være at forskningspolitikk er et så komplisert felt at det egner seg bedre til byråkratisk finplukk enn politikk. Makten ligger tynt fordelt over hele forskningslandskapet og er fordelt mellom et utall departementer, Norges forskningsråd og ledelsen ved de ulike institusjonene.
I de to stortingsmeldingene som SV-statsrådene har levert har det da også vært vanskelig å finne politikken midt i alle styringsredskapene.
Et unntak er Kristin Halvorsens klare initiativ for å gjøre noe med den uholdbare bruken av midlertidige ansettelser på universitetene. Dette i den siste forskningsmeldingen som kom i vår, helt på tampen av åtteårsperioden.
Enda mer på tampen, for noen uker siden, satte Halvorsen ned et utvalg som skal se på hele finansieringssystemet for høyskoler og universiteter på nytt. Det kan gi håp om mer debatt om forskningens vilkår i den neste stortingsperioden.
