I Sverige ble hogstavfall i 2009 omdannet til en energimengde tilsvarende det Trondheim forbruker i løpet av et år. Å utnytte hogstavfallet vil gjøre det enklere å nå regjeringens mål om å doble bruken av bioenergi innen 2020.

I de unnselige kvistene ligger imidlertid mye av «maten» som den neste generasjonen trær skal leve av, og nye forskningsresultater viser at grantrærne vokser litt dårligere der hvor greiner og topper er tatt ut. Spørsmålet blir dermed om og hvordan denne ressursen kan høstes uten at skogen blir negativt påvirket.

Skogen er full av energi

Regjeringen ønsker å øke produksjonen av bioenergi med inntil14 terrawattimer (TWh) innen 2020. En slik økning vil for eksempel tilsvare det totale årlige energiforbruket i Hedmark og Oppland.

Storsatsing på bioenergi krever at vi tar i bruk mer av Norges landbaserte produkter, alt fra halmstubber og kupromp til husholdningsavfall og skogtrær. Den største kilden til bioenergi ligger i dag i trevirke, og det er også i skogen det store potensialet for økte klimavennlige wattimer ligger.

En løsning kan være å hogge mer tømmer og bruke noe av dette til bioenergi. Men å hogge mer skog over større arealer er innsatskrevende og kan i noen tilfeller komme i konflikt med andre interesser, som for eksempel å bevare biologisk mangfold. Det kan være dyrt og vanskelig å nå fram til nye skogressurser, og kampen om tømmeret er hard – tømmerstokken har foreløpig størst verdi som råstoff for plank og papir.

Et «nytt» produkt

Tradisjonelt er det altså trestammen som har vært i fokus for skogbrukerne. Kvist og bar som blir liggende igjen etter hogsten har vært sett på nærmest som et avfallsprodukt, litt til sjenanse for turgåere og folk som skal plante til hogstflatene etterpå. Men klimaendringer og etterspørselen etter biomasse til erstatning for fossilt brensel har bokstavelig talt snudd på flisa.

Kvisten ligger der, og logistikken er sånn noenlunde på plass, med driftsveier og tilgjengelige skogsmaskiner. Den kan relativt enkelt samles inn, flises opp, fraktes til forbrenningsanlegg og bli til god varme.

Bruk av hogstavfall til brensel kommer dessuten svært gunstig ut i karbonregnskapet, fordi kvist og nåler som blir liggende igjen på en hogstflate brytes ned i løpet av nokså kort tid. Både forbrenning og nedbryting av kvisten vil altså føre til at CO2 slippes ut ganske raskt, forskjellen er at vi ved forbrenning kan utnytte energien i kvisten til erstatning for fossilt brennstoff.

Våre naboland er i front

I Sverige og Finland benyttes denne ressursen i stor grad. I fjor ble hogstavfall ble høstet på 150 000 hektar av Sveriges hogstareal.

I Norge er vi ikke der ennå, og det som høstes av hogstavfall hos oss blir foreløpig stort sett kjørt til Sverige som flis. Men uttaket og bruken av grot er økende i Norge også, og myndighetene satser aktivt på å øke uttaket av skogsflis gjennom å gi økonomisk støtte pr. produsert kubikkmeter.

En viktig næringskilde

Spørsmålet er bare om denne tilsynelatende gratis ressursen er helt gratis likevel. Småkvist og barnåler utgjør en nokså liten del av et bartre, men inneholder mye næringsstoffer.

Dette er næring som ved vanlig hogst blir resirkulert på hogstflata etter hvert som hogstavfallet blir brutt ned. De relativt lett tilgjengelige næringsstoffene som dannes ved nedbryting av kvist og nåler kan være viktige for trær så vel som for andre vekster.

Vil naturlige forvitringsprosesser i jorda på sikt kunne erstatte dette næringstapet, eller vil vi skape et fattigere jordsmonn?

Langsiktighet er viktig

Et skogbestand har gjerne en generasjonstid på 70-100 år. For å vite om et uttak av en slik «ny» type ressurs er bra eller dårlig, trenger vi både kunnskap om prosessene som finner sted de første årene etter høsting, og informasjon om hvordan det går på lang sikt.

Ved Norsk institutt for Skog og Landskap har vi feltforsøk som er fulgt i noen tiår. På 70- og 80-tallet ble det i samarbeid med Sverige og Finland startet opp forsøk med tynning i gran- og furuskog, hvor vi sammenlikner de gjenstående trærnes vekst etter heltretynning med vanlig tynning. Heltretynning vil si at både stammer, greiner og topper blir fjernet.

I 2008 startet vi dessuten opp med nye feltforsøk på Ringsaker og i Voss. På disse feltene undersøker vi hvordan det går med jorda, vegetasjonen, soppsamfunnet og neste generasjon småplanter etter slutthogst og fjerning av hogstavfall.

Dårligere vekst i granskogen

De eldre norske og nordiske feltforsøkene er nå analysert, og viser at de gjenstående trærne vokser dårligere der hvor det ble foretatt heltretynning. Det er stor forskjell mellom forsøksfeltene, men i gjennomsnitt har grantrærne vokst omtrent 10 prosent mindre de første 20 årene etter slik tynning. For furuskogen er forskjellen mindre, og det er ikke alltid en statistisk sikker nedgang i produksjonen på de trærne som står igjen etter heltretynning.

Et slikt resultat kan virke skremmende på skogeiere som er bekymret for veksten til neste generasjon grantrær etter uttak av greiner og topper. På de gamle forsøksfeltene er imidlertid hver eneste kvist fjernet, mens det i praksis ikke vil bli en slik total fjerning.

På de nye feltene måler vi hvor mye av hogstavfallet som faktisk blir tatt ut i praktisk grothøsting. På feltet vårt i Ringsaker viste det seg at en drøy tredjedel ble liggende igjen. Dette vil bidra til å redusere næringstapet, og forhåpentligvis også moderere tilveksttapet til den neste generasjonen.

Hvordan kan vi høste på riktig måte?

Det er ikke slik at uttak av grot er enten riktig eller galt. Som vanlig er det snakk om å finne den beste måten å gjøre ting på, på de rette arealene. Med mer kunnskap kan vi gjøre riktige valg. Framtidig forskning vil gi flere svar, men allerede nå kan vi gi generelle råd.

Det er viktig at entreprenørene ikke blir «for flinke» til å ta ut hogstavfallet, en del bør bli igjen på flata. Vi bør gjøre uttaket på en måte som gjør at mest mulig av de næringsrike nålene faktisk blir liggende igjen, selv om kvisten blir fjernet. Hogstavfall bør ikke høstes i slutthogsten hvis det skjer under tynning. Vi bør også vurdere om det er områder hvor vi ikke bør høste hogstavfallet, og om noen arealer eventuelt bør gjødsles for å kompensere næringstapet.

Gjør vi dette riktig, kan Norges rike skogarealer bidra enda mer til å minske CO2-utslippene på lang sikt, samtidig som vi opprettholder skogproduksjonen til glede for framtidige generasjoner.