Det pågår en mer eller mindre kontinuerlig debatt om kjønnsforskning i Norge. Den har igjen blusset opp i forbindelse med Harald Eias forestående dokumentar Hjernevask, som skal sendes på NRK i januar.

Kjønnsforskerne beskyldes for å være dårlige forskere, drive med sludder og være et lukket og sært forskningsmiljø.

Kjønnsforskerne svarer at kritikken er unyansert og lite konkret, at kritikerne er menn med agg mot kvinneforskning, og at de mangler faglige kompetanse. I tillegg henvises det til vitenskapsfilosofiske forskjeller mellom ulike fagtradisjoner.

I Klassekampen 6. oktober etterlyser kjønnsforsker Øystein Gullvåg Holter mer kvalifisert kritikk. “Hadde dette enda vært en debatt mellom biologer og kjønnsforskere”, uttaler han til Klassekampen.

Kjønnsforskningens natur gjør imidlertid en slik debatt vanskelig. For det første baserer den seg på et for biologer helt usannsynlig grunnpremiss om at kjønn og kjønnsroller nesten utelukkende er kulturbestemte. For det andre preges kjønnsforskningen av en faglitterær stil som er lite egnet til å frembringe ny kunnskap. Det første problemet skaper en dyp kløft mellom kjønnsforskere og biologer, mens det andre problemet gjør det umulig å krysse denne kløften, fordi kjønnsforskernes språk ikke er oppklarende, men tildekkende.

Dette er for eksempel noen av forskningsmålene i prosjektet “Being together - remaking public intimacies”, som gjennomføres ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, og som Norges forskningsråd har støttet med 7,5 millioner:

• What kind of aesthetic and discursive codes become translated into legitimate public intimacies and virtues relating to personal life, gender and sexuality?
• How are the borders between normative and counter-normative practices of intimacy, gender and sexuality drawn, and how are these borders negotiated and performed within representations?
• What are the interrelations between performativity in contemporary cultural expressions and a conceptualization of the performativity of intimacy, gender and sexuality?

Ble det klart? Ser du tydelig de forskningsmessige utfordringene? Husk at kjønnsforskernes interessefelt grunnleggende burde være lett forståelig for de fleste, da det dreier seg om menneskelig psykologi og sosiale relasjoner. Dette er tross alt, og i motsetning til for eksempel relativitetsteori, emner vi mennesker har store intuitive kunnskaper om.

Her er kjønnsforsker Harriet Bjerrum Nielsen i en fersk artikkel om feminisme og psykoanalyse:

• Kristeva ser det semiotiske feltet som den symbolske ordens skjulte, men ukontrollerbare forutsetning – det som plutselig kan bryte igjennom og synliggjøre den symbolske ordens sprekker og overganger. Ideen om at det finnes potensiell forandring i diskursens sprekker, finner vi også hos den amerikanske filosofen Judith Butler, men i motsetning til de franske feminister anfekter hun det heteronormative og kjønnsdikotomiserende premiss som ligger i Lacans påstand om at subjektdannelse forutsetter at man inntar en av to mulige symbolske posisjoner i forhold til fallos, nemlig illusjonen om «å ha den» (den mannlige posisjon) eller illusjonen om «å være den» (den kvinnelige posisjon). Butler leter ikke frem det kvinnelige i det semiotiske feltet, men ser kjønn som en maskerade hvor det hele tiden oppføres imitasjoner av en original som ikke finnes.

Vi er alle sammen i større eller mindre grad eksperter på mellommenneskelige relasjoner og menneskelig psykologi. En sentral teori for hvorfor vi mennesker overhodet utviklet vår formidable hjernekapasitet er endog at vi trengte den for å settes oss inn i andre menneskers psykologi og holde oversikt over sosiale relasjoner (Dunbar, 1998; Byrne og Whiten, 1998).

Når forskere dermed beskriver dagligdagse forhold i et ekstremt teoretisk og utilgjengelig språk, bør vi fatte mistanke. Da bør vi stille spørsmål ved om formålet er å opplyse eller å imponere. Om formålet er å overbevise eller å øke egen akademisk prestisje ved å fremstå som en som behersker selv de mest uleselige teoretikere.
Og apropos uleselig, her er et klassisk sitat fra Judith Butler, som Bjerrum Nielsen siterer over (Butler, 1997):

• The move from a structuralist account in which capital is understood to structure social relations in relatively homologous ways to a view of hegemony in which power relations are subject to repetition, convergence, and rearticulation brought the question of temporality into the thinking of structure, and marked a shift from a form of Althusserian theory that takes structural totalities as theoretical objects to one in which the insights into the contingent possibility of structure inaugurate a renewed conception of hegemony as bound up with the contingent sites and strategies of the rearticulation of power.

Kjønnsforskningen står i spissen for en akademisk tradisjon der man i en viss forstand har sagt farvel til språket, fordi språket har mistet sin opplysende, klargjørende kraft.

Der andre fagtradisjoner bruker språket til å overbevise med argumenter, forsøker kjønnsforskerne å vinne interne konkurranser i å utlegge teoretikere på mest mulig imponerende vis. Hvilke eventuelle forskningsspørsmål man hadde som utgangspunkt forsvinner i en ugjennomtrengelig språklig saus.

Etter mitt syn er denne språklige barrieren en kanskje viktigere motsetning mellom kjønnsforskning og biologi enn de teoretiske uenighetene. Så lenge ikke begge parter er enige om at språk skal etterstrebe klarhet og presisjon om godt definerte begreper, vil man aldri komme til enighet i andre spørsmål.