I forrige uke var Ian McEwan her i landet for å markedsføre sin siste roman, “Solar”. McEwan er som skjønnlitterær forfatter kjent for sin vending fra makabre plott i de tidligste romanene, til en dyrking av kjølig rasjonelle protagonister hvis verden krakelerer i senere utgivelser, litt som om alt det grusomme som ga McEwan kallenavnet Ian McAbre på 80-tallet har blitt sublimert og nå kommer til syne som et underliggende ubehag i hans siste romaner, tydeligst i utgivelser som “Lørdag” og nå “Solar”.
Det er en stadig mer samfunnsengasjert, teknologioptimistisk og vitenskapelig nerdete forfatter vi har å gjøre med i tilfellet Ian McEwan. Spesielt vitenskapen står hans hjerte, eller skal vi si hjerne, nær. Gjennom flere år har McEwan dyrket et nært samarbeid, både privat og profesjonelt, med kjente forskere, fagformidlere og vitenskapelige spin doctors, hvorav de mest innflytelsesrike er folk som Richard Dawkins og John Brockman*. Når McEwan i tillegg har blitt merkbart formet av hendelser som Rushdie-saken, 11. september, Irak-invasjonen og 7. juli blir metamorfosen total; hans siste romaner kan leses som en kritikk av såvel den politiske venstresiden som “myke” humanistiske universitetsmiljøer, projisert via et sarkastisk blikk på verden.
Men vitenskapen slipper heller ikke unna dette blikket. McEwans antihelt i “Solar” er en tidligere nobelprisvinner i fysikk med alle de fysiske og mentale skavanker vi aldri tenker på at også nobelprisvinnere kan slite med, kanskje er det tvert om, om vi følger forfatteren, slik at nettopp en Nobelpris forusetter et stort ego, at en nidkjær jakt på naturens hemmeligheter også kan handle om forfengelighet, en like jålete form for intellektuell masturbasjon som man vanligvis forventer å finne andre steder, f.eks. innen kunstfeltet.
En annen tolkning som McEwan hinter mot i lanseringsintervjuene, er at hovedpersonens menneskelighet og manglende evne til å kontrollere sine fysiske instinkter er et bilde på våre evolusjonære begrensninger, hvor behovstilfredsstillelsen går foran det globale perspektivet (“Solars” andre tema er klimaendringer) og hvor håpløst det hele blir når selv de presumptivt mest intelligente og disiplinerte blant oss, nobelprisvinnerne, ikke klarer å holde sin egen sti ren. Kulturpessimisme versus teknologioptimisme er i McEwans verden et skille som går gjennom hvert enkelt menneske, gjennom spennet mellom vår hang til irrasjonalitet og vår rasjonelle disiplinering. Slik fyller McEwans romaner noe av vakuumet mellom naturvitenskap og humaniora, og ved å lese ham vil man uansett bli dratt mot noe annet, enten fra vitenskapen mot mennesket eller motsatt, avhengig av hvor man selv kommer fra.
* Brockman er sannsynligvis et ukjent navn for de fleste, kort fortalt er han den viktigste litterære agenten innen forskningsformidling i USA, og med tanke på at flere av hans forfattere, f.eks. fysikeren Brian Greene, har toppet New York Times’ bestselgerliste, nyter han en helt særegen posisjon innen feltet, også på grunn av hans arbeid med å bringe sammen de beste tenkerne fra ulike fagdisipliner gjennom tverrfaglige seminarer og nettprosjekter som The Reality Club og edge.org.
