Det er nå snart ett år siden Ole-Martin Ihle og Harald Eia satte store deler av media og akademia i kok med sin TV-serie Hjernevask. Senere kom boka Født sånn eller blitt sånn, og debatten stilnet ikke før flere måneder senere. Snøen som falt i fjor, med andre ord. Men nå har Hjernevask-debatten nådd svenske akademikere, og Eia og Ihles bok har blitt vurdert av Linköping-forskeren Isabelle Dussauge i forrige nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning. Dussauge har ikke bare anmeldt boka, men også forfattet en gjennomgang av bokas faktainnhold, hvor hun i detalj går gjennom Eia og Ihles argumenter.
En svensk genusvetares reaksjon på Eia og Ihle, løsrevet fra den opphetede norske debatten har vært et savn, siden de norske kjønnsforskerne gikk i skyttergravene og aldri kom ordentlig på banen i selve debatten. De hadde nok med å forsvare sin akademiske berettigelse og forskningskvalitet, og i folkeopinionens øyne ble de påført banesår av Eia og Ihle. Slik ble det aldri en reell akademisk debatt, siden den ene parten var mediemessig overlegen. Men med Dussauges forsvarsskrift for kjønnsforskerne er det nå mulig å lese Eia og Ihles argumenter opp mot den svenske kjønnsforskningsdiskursen anno 2011. Historisk har norsk kjønnsforskning hentet mye av sitt tankegods fra Sverige, så en slik lesning er interessant på mange nivåer.
Isabelle Dussauge er utdannet sivilingeniør i elektroteknikk, PhD i vitenskapshstorie og jobber som forsker ved Tema Teknik och social förändring ved Linköpings universitet. Tidligere har hun også jobbet ved Centrum för genusvetenskap i Uppsala. Hun har med andre ord en teknologisk kompetanse, samt et oppøvet blikk på spesielt medisinsk teknologi og medisinsk og nevrologisk forskning og hvordan vi tolker forskningsresultater, sett i et kjønnsperspektiv. Med andre ord et interessant utgangspunkt for å kritisere Eia og Ihle.
For ordens skyld husker vi også at Eia er sosiolog, Ihle antropolog, og at de i Hjernevask-debatten fungerte som budbringere for en kritikk av sine egne og nært beslektede fagtradisjoner fra hovedsaklig evolusjonspsykologien, som igjen støtter seg på det tverrvitenskapelige feltet som omfatter flere faggrener innen bl.a. biologi, medisin, antropologi, arkeologi, historie og psykologi.
Arv og miljø har blitt diskutert så lenge det har eksistert en bevissthet rundt disse begrepene. I senere tid er det spesielt 70-tallets debatt rundt sosiobiologien og gjenoppblussingen av denne debatten rundt årtusenskiftet i USA som har relevans for Hjernevask-debatten. Dette ble underkommunisert i fjorårets norske ordskifte, for å si det mildt (enkelte debattanter oppviste en dubiøs omgang med historiske fakta og gjorde en kortslutning tilbake til 30-tallet). Spesielt er det to bøker fra den siste debattrunden i USA som er relevante å kjenne til: Hilary og Steven Roses antologi Alas, Poor Darwin fra 2000 og Steven Pinkers The Blank Slate fra 2002. Veldig grovt sagt befinner kjønnsforskerne, her representert ved Dussauge, seg på Roses side, mens evolusjonspsykologene, formidlet gjennom Eia og Ihle, befinner seg på Pinkers side (Dussauge skriver f.eks. at Roses antologi er «en bok från vilken många av denna artikels argument kommer från» og Eia har fremhevet Pinkers bok som den viktigste inspirasjonskilden til TV-serien).
Så langt, så godt. Det som i utgangspunktet er spennende med Dussauge er at hun har en bakgrunn fra teknologien, det nærmeste vi har sett et naturvitenskapelig utgangspunkt for å kritisere Eia og Ihle fra kjønnsforskningens side. Et slikt dobbelt perspektiv kan nettopp representere den tredje veien som forener de ulike fagtradisjonene. Med dette i tankene blir derfor lesningen av Dussauges kritikk en formidabel skuffelse. Og det er verre enn som så – en trenger ikke lese mange linjene her for å forstå at dette er en trojansk hest. Dussauge befinner seg trygt innenfor en kritisk queerfeministisk diskurs, og leser Eia og Ihle med Focaults briller, og slett ikke Darwins. Mennesket ses av Dussauge som grenseløst plastisk i sin adferd, og ethvert forsøk fra Eia og Ihle på å bevege fokus fra dogmet om mennesket som et blankt ark formet av samfunnet til et ståsted som også inkluderer arvelige egenskaper blir avfeid som biologisk determinisme. Denne grunnleggende misoppfatningen som enhver biolog vil oppfatte som en karikatur, benytter Dussauge som et credo gjennom hele sin lesning av Født sånn eller blitt sånn.
Mer problematisk blir Dussauges kritikk siden den tilsynelatende er så grundig og vel kildebelagt. Det ligner på vitenskap, og for det utrente øyet kan det se ut som argumentasjonen er vel dokumentert. Men Dussauge skriver ut fra en grunnleggende kjønnskonstruktivisktisk ideologi hvor kjønn er noe vi definerer selv uavhengig av biologien. Hun plukker kilder fra sine likesinnede, slike som passer inn i hennes egen tankeverden. Og her er vi fremme ved et særdeles viktig punkt: Dette er ikke vitenskap. Å tilpasse terrenget etter kartet er en dødssynd innen alle empiriske vitenskaper, og det er kun under et relativistisk, postmoderne vitenskapshegemoni slike metoder kan eksistere og skape sine parallelle virkelighetsbeskrivelser innen akademia. Dette ble det tatt et kraftig oppgjør med på 90-tallet i USA, mens lite skjedde i Skandinavia. Og når ikke slike ideer korrigeres inntar ideologiene og aktivismen universitetene, og da handler det ikke lenger om vitenskap, men om ideologiproduksjon. Amerikanerne snakker om science and humanities, naturvitenskap og humaniora, for å markere et skille her. I Skandinavia derimot har vi et utflytende vitenskapsbegrep, og da får vi den kvaliteten på deler av forskningen vi fortjener, og som i dette tilfellet: Ideologisk kritikk forkledt som vitenskapskritikk.
Avslutningsvis bør det nevnes at Dussauge er mainstream i Sverige, men leses kritisk av nordmenn, takket være Eia og Ihles innsats. Det er ingen hemmelighet at svenskene har en langt mer utflytende kjønnsforskning enn i Norge; i fullt alvor leter svenske forskere etter bestikkets kjønnshemmeligheter, og om det finnes undertrykkende maktstrukturer i fysikkens lover. Derfor er det viktig at dette leses, også utenfor miljøene, slik at kjønnsforskerne korrigeres ikke bare av sine egne. For vi trenger gode kjønnsforskere, som samfunn er vi tjent med å utvide kunnskapshorisonten vår også på dette området.
