Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Historiene til Christoffer Columbus om nakne, fremmede mennesker i fjerne land passet ikke inn i 1600-tallets kristne syn på hva som kjennetegnet mennesker. (Foto: Public Domain)
Indianerne fikk skjegg
På kobberstikk fra 1500-tallet er indianere og andre fremmede folk fra fjerne områder alltid avbildet med fullskjegg.
Ikke fordi de hadde skjegg i virkeligheten – noe man gjorde oppmerksom på i tekstene – men fordi man på den måten kunne vise at de tilhørte kategorien villmenn.
Villmenn kjente europeerne fra de øde områdene i Europa. De hadde fullskjegg og man betraktet dem som halvt dyriske.
Europeernes fordommer var så sterke at man tegnet verden annerledes, til tross for at man visste bedre.
Først da det på 1650-tallet ble mote å bære fullskjegg i Europa – fordi det da signaliserte visdom – ble indianerne skjeggløse på kobberstikkene.
Lange, barbariske bryster
Helt fra renessansen og frem til 1940-tallet har man i vesten – som i eksemplet med de beskjeggede villmennene – gjengitt villmannens kvinnelige ledsageres villskap ved at brystene deres var lange.
Så lange at de kunne amme barna deres, som de bar på ryggen, ved å kaste brystet opp over skulderen. Skulle man vise at kvinnene også var besatt av djevelen, gjorde man brystene spisse.
Christoffer Columbus vakte i 1493 furore i Europa.
Den store oppdagelsesreisende hadde året før støtt på Amerika, og brakte hjem en fantastisk beretning om et fremmed folkeslag i det han trodde var India.
I det fjerne landet hadde Columbus sett fremmede gå rundt nakne – uten å føle skam.
Den overraskende informasjonen fikk kristne teologer i Europa til å diskutere om de fremmede kunne være virkelige mennesker.
Ifølge Bibelen stammet alle mennesker nemlig fra Adam og Eva – og derfor måtte de på grunn av syndefallet føle skam ved nakenhet. Ergo: De fremmede kunne ikke være mennesker.
Eksemplet viser hvordan de kristne teologene gjorde noe som folk i den vestlige verden har gjort siden antikkens Hellas: De forsøkte å få de fremmede til å passe inn det herskende verdensbildet.
Men det har nå endret seg. Faktisk i løpet av bare 25 år.
– Verden er i dag blitt rørt så grundig sammen at vi ikke lenger kan gjøre andre folkeslag til motbilder for vår måte å leve på, sier Ole Høiris.
Han er dosent ved Avdeling for antropologi og etnografi, Aarhus universitet, og har nettopp utgitt boken «Antropologiens idéhistorie, 2500 års konstruksjon av oss selv og de fremmede.»
Andre folk var vår motsetning
Boken forteller historien om hvordan vi i den vestlige kulturen gjennom to og et halvt årtusen har sett på og filosofert over fremmede folkeslag som motbilder til oss selv.
For eksempel oppfattet antikkens grekere fremmede folkeslag i Frankrike og Persia som «barbarer», med sterke kropper men dumme hoder – velegnet til slaver.
Middelalderens munker utpekte afrikanere og vikinger som «hedninger» for hedenskapet var for de kristne det viktigste motbildet.
Og på 1900-tallet oppfattet vi de såkalt opprinnelige folkenes samfunn som enkle og primitive, i motsetning til vårt eget komplekse og utviklede samfunn.
Vestens mente de andre var tilbakestående
Overordnet sett har vi i den vestlige verden ment at vi kunne speile oss i «de andre» og konstatere at de var kulturelt, sivilisatorisk, utviklingsmessig eller religiøst tilbakestående.
Alternativt har vi sett de fremmede som «edle ville» som levde i en ukomplisert paradistilværelse.
Men i de siste 25 årene har den lange tradisjonen for å se andre kulturer som helt annerledes enn vår, forandret seg drastisk, viser forskningen til Høiris.
Annonse
– Situasjonen i dag er annerledes. Globaliseringen er slått igjennom, og derfor kan vi ikke lenger betrakte andre folk som «primitive» eller «naturfolk».
– Og det vil ikke bli mulig å vende tilbake til det gamle verdensbildet med globaliseringen av økonomiske, utdanningsmessige, kommunikative og mediemessige nettverk, sier Høiris.
I motsetning til for bare 30 år siden er det i dag umulig å holde beskrivelsene våre av andre folkeslag hemmelige.
De menneskene vi beskriver, vil lese ordene våre og svare – uansett hvor på kloden de befinner seg.
Indianerne ville klaget i FN
Høiris nevner Muhammed-krisen som et eksempel.
Den viste at ting som blir sagt eller tegnet i Danmark, raskt kan skape en voldsom reaksjon på den andre siden av kloden.
– I dag ville det oppstå problemer hvis vi skilte indianerne i USA eller inuittene på Grønland fra oss selv og beskrev kulturene deres som tilbakestående sammenlignet med vår.
– Mens vi hittil har kunnet gjøre dem til objekter for vår globale historie, krever de i dag å være subjekter i sin egen historie. Og de krever å være en aktiv part i den globale historien.
– De ville derfor gå på nettet og klage i FN hvis vi forsøkte å fastholde det monopolet på kategoriseringen av de andre folkene på kloden som vi hittil har hatt – i det miste i vår egen oppfatning, konstaterer Høiris.
Midtøsten er ikke middelalder
Ingen folkeslag i verden vil i dag finne seg i å bli beskrevet som folk som halter etter utviklingen i Europa. Og ifølge Høiris gir det heller ikke mening å tenke slik om andre kulturer.
Annonse
– Vi ser ofte folk i Midtøsten fremstilt som middelalderske. Men de kjører rundt i biler, snakker i mobiltelefoner, er på nettet og kommer her som høyt verdsatte turister – men kanskje mindre verdsatt arbeidskraft.
– Det er et klart bevis på at de ikke befinner seg i en kultur som har noe som helst med den europeiske middelalderen å gjøre. Det er bare hvis man ønsker å demonisere disse samfunnene – eller selge eksotiske reiser – man kan hevde noe slik, sier Høiris.
Felles globale regler
Boken hans om «Antropologiens Idéhistorie» er altså den store fortellingen om hvordan vi i den vestlige verden gjennom flere tusen år har sett på fremmede.
I vesten har vi presset «de fremmede» ned i båser slik at de ble til motbilder på vår egen kultur.
Men nå, når den oppfatningen av virkeligheten har endret seg, bør verden utvikle en samlende, felles kultur på de områdene hvor vi globalt er tvunget til å omgås hverandre, mener Høiris.
– Det er allerede skjedd på forskjellige områder som sport og næringsliv samt i de fleste transportmidler.
– Her er det globalt standardiserte atferdsformer. Men det er naturligvis et stort problem, hvilke samferdselsregler det skal herske globalt, og hvordan vi skal finne fram til dem, sier han.
Om boken
Antropologiens idéhistorie følger diskusjonene om «oss og dem» hele veien opp til det 20. århundret, og viser hvordan idéen om den fremmede har tjent mange forskjellige formål.
I beskrivelsen av den fremmede som enten dyrisk eller edel skapes fundamentet for egen selvforherligelse eller en innoverrettet kulturkritikk.
Via disse hovedsporene tegner forfatteren opp linjene bak vår identitetsdannelse samt konstruksjonen av de eksistensielle mursteinene som karakteriserer våre ulike kulturer.
