Vannkraft har generert strøm og energi til hundretusener av husholdninger i landet, forsynt anlegg og industrier med elektrisitet og skapt arbeidsplasser og påvirket den demografiske utviklingen, vekst av byer og tettsteder.

Likevel har vannkraftens effekter på miljø vært lite studert. Utpumping av ferskvann i fjorder har blitt gjort nærmest uten analyse av konsekvenser for miljø, i lys av vannkraftens miljøvennlige uslipp – ferskvann.

Men hvilke konsekvenser kan ferskvann gi i marine områder som norske fjorder der sirkulasjonen av vann fra åpent hav inn til de innerste fjordarmene er begrenset?

Hvilke rutiner bør man utarbeide for en miljømessig analyse av eventuelle påvirkninger vannkraften kan ha på naturen? Hva kan kommuner gjøre for å føre en vettig vannkraftspolitikk?

Miljøeffekter

Fjordforsk har i samarbeid med Universitetet i Oslo utredet en kritisk analyse over vannkraftens potensielle effekter på miljøet i Norges lengste og dypeste fjord, Sognefjorden.

Her blir det årlig produsert 12 TWh per år (Wikipedia.no), med størst produksjon i Aurland og Luster. En betydelig mengde ferskvann blir pumpet i fjorden, særlig om vinteren når vannene på fjellet vanligvis fryser til.

Konsekvensene for pumping av ferskvann i fjorder og saltholdige områder ble betydelig studert på 1990-tallet av norske og svenske forskere, spesielt i Hylsfjorden, av Stein Kaartvedt, Harald Svendsen og Eirik Nordby ved Universitetet i Bergen.

Studiene viste at driften av vannkraftverkene i Hylsfjorden reduserte tilgjengeligheten av klorofyll med 50 - 80 prosent i de øvre lagene av fjordvannet i Hylsfjorden, noe som i sin tur bidro til oppblomstring av giftige alger.

Betydelige endringer

Med andre ord, de store mengdene ferskvann fra kraftverket førte til betydelige endringer som ellers ikke oppstår ved naturlig tilførsel av ferskvann fra elever og bekker.

Ferskvannet sprer seg i fjorden i flere lag, og de øverste lagene, spesielt i området mellom 0 til 12 meter dyp, er mest sårbare. Disse dybdene er ideelle og faste gyteplasser for sild (Clupea harengus).

Da de store mengder med vann tilføres fjorden fortere enn fjordene kan blande dem med havvann, så fremheves det at endringene i saltkonsentrasjon i de øverste lagene kan påvirke fiskeyngelens evne til å motstå miljøgifter.

Dette har blitt vist i andre studier (bl.a. amerikanske), noe som tyder på at kunnskapen fra norske og amerikanske studier er viktig for å forstå langtidseffekter på marint liv.

Oppblomstring av alger kan gå så sakte og dens årsak kan utvikle seg over flere år før det er synlig.

Biodiversitet

I den nevnte studien til Fjordforsk og UiO vises det også til andre studier utført av norske forskere, som viser en særlig reduksjon av dyreplankton som Eurytemora Affinis og Evadne Nordmanni, samt at de store mengdene vann fører til betydelige effekter på transport av fiskeegg, larver og annet marint liv i områdene rundt utslippspunktene.

Ikke minst kan utslippene fra vannkraftverkene bli kraftige i smale fjordarmer som i Hylsfjorden, slik at de snur de naturlige strømningene i det øverste laget (mellom 1 – 10 m dybde).

Disse studiene peker på at vannkraftverkene også har en betydelig innvirkning på marin biodiversitet, noe som i sin tur påvirker det lokale økosystemet på måter som ikke observeres før etter mange år.

Deponeringsmønstere

Vannkraftens påvirkning i fjordsirkulasjon kan blir enda mer problematisk der det allerede finnes stor industriaktivitet, med ofte tilhørende utslipp av forurensing.

Sirkulasjonen påført fra vannkraftanlegget fører ikke bare til endringer i strømningsmønstere, men også endringer i deponeringsmønstere.

De samme områdene blir utsatt for deponering av miljøgifter via de menneskeskapte vannstrømmene, og disse områdene kan være marine gyteplasser, områder der fiskearter parrer seg eller områder som er særskilt sensitive for oppblomstring av giftige alger.

Menneskelig aktivitet har med andre ord stor påvirkning, både med kortere- og lengre tids-effekt på fjordene.

Tiltak for å redusere effektene av vannkraftaktivitet på fjordbiologi er:

• Dirigering av utslipp av ferskvann til 100-150 meters dybde, slik at de øverste og nederste lagene forblir noenlunde uberørt av ferskvannet, og phytoplankton skånes for usedvanlig høye nivå av ferskvann, spesielt i de innerste fjordarmene. En mekanisk ”blander” av saltvann fra øvre lag med utgående ferskvann burde installeres for å blande ferskvannet bedre.
   
• Utslipp av ferskvann bør reduseres i perioder med oppblomstring av giftige alger.
   
• Ferskvann bør reduseres i de første 4 ukene i gytesesongen for de mest vanligste fiskeartene i fjorden (hovedsakelig om sommeren).

I samarbeidet om studier på effekter av human intervensjon på fjordmiljø vises omsider at menneskelige inngrep i naturen medfører konsekvenser som ses ikke før flere år etter at inngrepet har skjedd, og at en større overvåkning av miljøet og lavere konsum av ressurser er omsider den beste løsningen for å minimalisere skader på miljøet.