Det er gjennomført flere granskninger av e-postene som ble lagt ut etter datainnbruddet hos det britiske klimasenteret Climate Research Unit (CRU; episoden er også referert til som ‘Climategate’) ved universitetet i East Anglia.

Den siste (Muir Review) er nettopp blitt ferdig og offentligggjort. En kommentar til denne finner man på RealClimate.org, som tar for seg nyhetsdekningen av denne affæren.

For det meste har omtalen dreid seg om spørsmålet om klimaforskerne har gjort noe galt, og en lederartikkel i the New York Times skriver at man kanskje burde legge de falske anklagene mot klimaforskerne bak seg og komme seg videre.

Det er likevel flere vesentlig sider av denne saken som ikke har kommet så godt frem. Ett eksempel er at det faktisk dreier seg om en kriminell handling som har brakt oss nærmere et Orwelsk “1984”-samfunn. Andre sider av denne saken har nemlig kommet frem i ulike fora, uten at det har fått like stor oppmerksomhet i mediene.

I rapportene rundt denne saken – og i mine egne samtaler med journalister – har det vært underforstått at det er viktig å få innsyn i klimaforskernes korrespondanse, fordi klimaforskerne representerer en slags maktfaktor.

Men et kritisk spørsmål i denne saken savnes: Har klimaforskerne egentlig noe makt? Se bare på hvordan Københavnmøtet (COP-15) endte, hvordan utslippene har endret seg over de siste årene, og hvor mange land som ikke oppfyller Kyoto-protokollen.

Eksperter har nok en slags makt i form av sin overbevisende kraft, men den tar kun form gjennom andre aktører, som media, byråkrater, og politikere.

De som egentlig har makt er derimot politikerne, embetsfolk, næringslivets toppledere, folk som sitter i styrer, og ikke minst medienes redaksjoner, som har en større påvirkningskraft på folket.

Et interessant spørsmål er hva som har skjedd bak kulissene og som har spilt en rolle for hvordan det gikk som det gikk. Hvem var det egentlig som styrte agendaen og hva var den egentlig?

Når det gjelder dekningen av CRU-hacket, ser man at både paradoksale og ironiske sider hører med til historien, uten at det har kommet så tydelig frem i mediene. Benevnelsen ‘Climategate’ er ironisk nok brukt for å mistenkeliggjøre klimaforskere som er blitt renvasket, og det er et paradoks at klimaforskningen, som har lange tradisjoner for åpenhet og deling av data, blir beskyldt for å ikke dele data.

Det er vanskelig å finne et annet forskningsfelt med mer åpent tilgjengelig data. For de som ønsker å sette denne saken i kontekst, anbefales boken av Paul N. Edwards ‘A Vast Machine’ (2010; MIT press).

Én ting er hvorfor nesten ingen har satt fingeren på det faktum at enkelte begår kriminelle handlinger for å skape mistenksomhet rundt klimaforskningen. Og hvorfor er det ingen fremgang i å avdekke hackerne som brøt seg inn i CRU sine dataservere?

Man kan se kontrastene med denne saken og en annen sak som ble rapportert i International Herald Tribune (‘Soldier faces new charges over classified U.S.cables’, 7. juli, 2010), hvor det virkelig ble avdekt det som kan karakteriseres som kriminelle handlinger.

Bradley E. Hanning ble arrestert og siktet for å ha avdekket kritikkverdige sider amerikansk forsvars- og utenrikspolitikk fordi han offentliggjorde videoen «Collateral Murder» som viste drap av 12 personer, inkludert en fotograf og sjåfør fra nyhetsbyrået Reuters.

Han har også angivelig fått tak i gradert korrespondanse fra amerikanske ambassader, hvor en er blitt offentli gjort som «Reykjavik 13» på Wikileaks.org.

Spørsmålet er om det Hanning gjorde var mer kriminelt enn CRU-hackeren, eller om bare tilfeldigheter gjorde at han lettere ble tatt. Kanskje var CRU-hackeren langt mer sofistikert og profesjonell? Det i seg selv er en interessant sak.

Eller kanskje er man ikke så innstilt på å finne ut hvem hackeren var likevel? Også en interessant sak.

Et annet interessant spørsmål er hvordan og hvorfor det oppstod en så massiv respons bare noen få dager etter offentliggjøringen av e-postene.

Åpenhet er viktig, og jeg skulle gjerne visst svarene på disse spørsmålene.

Når vi drøfter åpenhet, skulle jeg også gjerne sett kildekoden og rådataene til de som benekter de menneskeskapte klimaendringene. Selv om det er de som har ropt høyest om mer innsyn etter CRU-hacket, er det paradoksalt nok de som virker som de holder kortene tettest til brystet.

Jeg skulle også gjerne visst hvordan avgjørelser tas i de ulike redaksjonene. Hvorfor er ikke de virkelig interessante spørsmålene blitt stilt av mediene, og hvorfor har nyhetene vært vinklet slik der har vært? Det er viktig å belyse aller relevante sider av slike saker.