3 000 dokumenter og filer og tusen e-poster er stjålet fra klimaforskningsenheten på University of East Anglia. Saken diskuteres verden over. Materialet finkjemmes og tilbys til nedlasting på aviser, blogger og nettsteder.

Også eposter og materiale fra norske forskere er tatt, blant annet fra Bjerknessenteret i Bergen. Vi i forskning.no har gått gjennom det norske materialet, og konkluderte tidligere denne uken at ingen skandaler avsløres.

Materialet har nå vært tilgjengelig en uke. Tunge aviser som The Guardian og New York Times har skrevet om materialet, men heller ikke de har kommet med de store avsløringene av klimaforskningen.

Dette er i sterk kontrast med klimaskeptiske bloggere, forskere og aktivister som har erklært materialet som et eneste stort bevis på klimaforskningens løgner og bedrag.

Klima og politikk

Det er vel knapt noe forskningsfelt som er så politisert som klimaforskningen. Det er svært kort avstand fra forskning til policy-utforming og politiske tiltak. Feltet får tilført forskningsmidler i stor skala.

Fordi klimaforskningen er så viktig - det er ikke noe mindre enn verden slik vi kjenner den som står på spill - og tildeles så store økonomiske ressurser, er det all grunn til økt innsyn.

Hva jobber de med? Hvordan jobber de? Hvor er uenighetene? Hva er kontroversielt? Hva er usikkert, hva er sikkert? Hvordan håndteres usikkerheten?

Men i stedet for økt innsyn og åpne dører, har enkelte klimaforskere foretrukket å låse dørene og sette skodder for vinduene. De har vært godt hjulpet av politikere, aktivister og media: “Det er umoralsk å tvile” (Gro Harlem Brundtland, 2007), “klimadebatten er nå over … og irrelevant” (tidligere nyhetsredaktør i Aftenposten Ola Bernhus, 2007).

På den ene siden er klimaforskningen som andre forskningsfelt. Det bekrefter også det stjålne materialet. Forskerne er uenige, får ikke de teoretiske modellene til å stemme med virkeligheten, de diskuterer om visse studier kan siteres og noen er sinte på motstanderne.

På den annen side er klima et brennhet politisk tema, som støtter seg tungt på forskningen. Og forskerne bruker dagen og timen da de endelig blir hørt, og har behov for å framstå som mer enige og sikre enn de faktisk er.

Mangel på innsyn og debatt

De faglige diskusjonene og uenighetene som finnes på alle forskningsfelt, kommer ikke godt nok ut i klimaforskningen.

Resultatet har blitt at debatten er blitt overlatt til illsinte skeptikere og moralsk indignerte forsvarere av rådende klimaenighet. Nyansene ble borte, den kunnskapsbaserte debatten ble skadelidende, tvil blir raskt puttet i kategorien “umoralsk” eller “dette har vi ikke tid til”.

Dette lider vi alle under, nettopp fordi klimasaken er så viktig. Når så store summer brukes på forskning og tiltak, når det gjelder så mange mennesker, bør ressursene brukes riktig. Derfor er innsyn helt nødvendig.

Lærdommen av tyveriet bør bli: Klimaforskningen bør åpne alle dører, også inn til rom der usikkerhet og uenighet råder. La oss få en kunnskapsbasert klimadebatt som også rommer motstridende resultater og avvikende standpunkt. La ikke sinte skeptikere få råde grunnen, selv om det er en enklere debatt å takle enn en nyansert og kunnskapsbasert debatt som kan gjøre en politisk prosess mer kronglete.

Skal forskningen ha troverdighet, må forskerne ha tillit til et opplyst publikum.

Etikken i det hele

I disse dager lener vi oss på stjålet, i hovedsak uverifisert, materiale for et uventet innsyn i klimaforskningsprosessene.

Det reiser en rekke etiske spørsmål. Hvordan skal vi bruke stjålet materiale, og skal det publiseres? 

I sommer fikk redaktørene på nettstedet TechCrunch tilsendt 310 konfidensielle og personlige dokumenter tilhørende Twitter-ansatte. TechCrunch valgte å publisere store deler av materialet.

Saken reiste en debatt om publiseringen. TechCrunch ble kritisert for å ikke gjøre den jobben media bør gjøre før publisering når en får stjålet materiale i hende.

En bør forsøke å verifisere materialet: hvem er avsenderen, hvor har de fått det fra, på hvilken måte. Deretter bør man finne andre kilder som bekrefter informasjonen.

Dessuten skal det gjøres en redaksjonell vurdering av materialets nyhetsverdi og samfunnsnytten i at det blir kjent opp mot spørsmål som krenkelse av privatlivets fred og mulige skader publisering kan påføre offeret for tyveriet.

Denne vurderingen må tas i hvert enkelt tilfelle og her finnes det mange svar og gråsoner. TechCrunch ble kritisert for kun å ha fokus på økte lesertall, i og med at materialet fra Twitter ikke inneholdt ting av nyhetsverdi, men var mer et innsyn i deres forretningsplaner.

Et riktig bilde?

I saken om klimamaterialet ser det ikke ut som om det er gjort stor innsats på punktene over. Kanskje fordi bloggerne - som først la ut materialet - ikke i samme grad som media bryr seg om presseetiske spørmål.

Og når bloggerne og nettstedene først er på banen med publisering av stoffet, kan ikke avisene vente lenge, og det kan gå fort i svingene med etiske vurderinger.

Verifiseringen av klimamaterialet har stort sett gått ut på at ingen av de rammede forskerne har påpekt forfalskninger. Noen har også bekreftet egne eposter.

Men mengden materiale i denne saken blir også et problem i seg selv. Tre tusen filer og ett tusen eposter er så mye at det ikke var tid til å gjennom gå alt før man måtte hoppe på toget der klimaskeptikerne allerede satt og påsto de hadde bevisene de lengtet etter: klimaforskningen er drevet av politiske interesser og sannheten fortrenges.

Og det behøver ikke være mye som er forfalsket heller, før materialet blir verdiløst. Det kan være fire ord her, og to ord der, som gjør at innholdet endres. Materialet viser dessuten bare fram biter av et stort og komplekst fagfelt. Det kan derfor rett og slett ikke framlegges som Sannheten om klimaforskningen.

Det er ikke tilfeldig at klimaforskningen er utsatt for et slikt innbrudd. Men det burde ha vært helt unødvendig. Klimaforskerne burde selv ha vist fram sitt felt, og gitt oss det innsynet vi nå har fått i fragmentert og uverifisert form av ukjente hackere.