I Aftenposten 4.8.10 leser vi at Norge taper terreng i forhold til de andre nordiske landene i kampen om EUs forskningsprosjekter.

Både Sverige, Danmark og Finland får igjen en større andel av sitt bidrag til det 7. rammeprogrammet enn Norge.

Direktør Arvid Hallén i Forskningsrådet forklarer dette med at de norske forskningsinstituttene mottar lavere basisbevilgning enn hva som er gjennomgående i EU-landene. Abelia, som er NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, henger seg på denne forklaringen. Etter min mening finnes det andre og viktigere årsaker til at Norge taper i kampen om EU-midlene.

For at de norske forskningsmiljøene skal lykkes bedre i EU-forskning må institusjonene ha en tydelig EU-strategi og det må etableres faglige og administrative støttesystemer ved institusjonene som gjør det enklere for forskerne å delta i EU-finansierte prosjekter.

Likeledes bør det utvikles insentiver som gjør det mer attraktivt for forskerne å engasjere seg i det europeiske forskningssamarbeidet.

Ikke basisbevilgningene

Hovedregelen er at EU finansierer maksimalt 75 prosent av hva et prosjekt koster. De resterende 25 prosent må finansieres av deltakerinstitusjonene selv. Det er ingen tvil om at basisbevilgningen til institusjonene er viktige for å finansiere egenandelen i EU-prosjekter, men jeg tror ikke det er de lave basisbevilgningene i instituttsektoren som er den viktigste årsaken til at Norge kommer dårligere ut på statistikken enn nabolandene.

Som tidligere nasjonal ekspert i Generaldirektoratet for forskning i EU-kommisjonen, lang erfaring med EU-forskning ved Veterinærinstituttet og gjennom mitt arbeid med å evaluere EU-søknader har jeg fått god innsikt i hvordan EU-forskningen fungerer.

Abelia skriver på sin hjemmeside at norske forskningsinstitutter gjennomsnittlig får 11 prosent basisbevilgning. Det står ingen ting om at det er meget stor forskjell i basisbevilgningen mellom instituttene.

Aftenposten presenterte 3. august en tabell som viser at basisbevilgningene til de norske forskningsinstituttene varierer mellom 3,4 prosent (SINTEF Helse) og 33,1 prosent (NOVA).

Svak interesse, svake fagmiljøer

For å etterprøve Halléns og Abelias hypotese/konklusjon kunne det vært interessant å se en statistikk som viser hvor mye de enkelte forskningsinstituttene henter inn gjennom EU-prosjekter og om det faktisk er en sammenheng mellom størrelsen på basisbevilgningen og tildelingene fra EU.

Instituttsektoren er en viktig aktør i EU-forskningen, men står ”kun” for 40 prosent av den totale norske deltagelsen i rammeprogrammet. Universitetene, høyskolene, industrien, helseforetakene samt små og mellomstore bedrifter utgjør det aller meste av de resterende 60 prosent.

Basisbevilgningene til instituttsektoren betyr ingen ting for universitetenes, høyskolenes, næringslivets og helseforetakenes mulighet til å delta i EU-forskning. Svak interesse for EU-forskning, dårlige utviklede EU-strategier og svake fagmiljøer innen områder som EU satser på ved utdanningsinstitusjonene, i industrien og helseforetakene er minst like viktige forklaringer på hvorfor Norge taper terreng i forhold til andre nordiske land.

Mer penger i helse og IKT

Fokuset til de norske forskningsmiljøene har også stor betydning for hjemhentingsandelen av den norske kontingenten til EUs rammeprogram. De norske forskningsinstitusjoner har tradisjonelt fokusert på områder som miljø og energi, og de har gjort det godt innenfor disse programmene.

Norge henter også inn relativt mye midler til forskning som støtter små og mellomstore bedrifter. Men det er ikke innenfor disse delene av det 7. rammeprogrammet at man finner de største budsjettene.

EU legger vesentlig mer penger både i helse- og IKT-forskning, og dette er områder som tradisjonelt sett har svak norsk deltagelse. Hvis Norge skal få mer penger tilbake fra Brussel, må man satser på å styrke den norske deltakelsen i denne delen av rammeprogrammet.

Når man ser på Aftenpostens oversikt over hvilke forskningsinstitutter man har i Norge så ser man at det er svært få av disse som har forutsetninger for å utløse midler fra helse- eller IKT-programmet i EU.

Krevende EU-forskning

Ved overgangen til det 7. rammeprogrammet i 2006 fikk man opprettet Det europeiske forskningsrådet (ERC). ERC ble opprettet for å gi briljante forskere og forskergrupper en mulighet til å få finansiert grunnforskning. I praksis er dette programmet særlig rettet mot de som driver fri forskning i universitetssektoren.

Så langt har Norge hentet inn langt mindre midler fra ERC enn det vi burde ha fått igjen ut fra vårt bidrag til ERC. Det er svært betenkelig at den norske deltagelsen i denne delen av rammeprogrammet er lav.

Hva er årsaken? Skyldes det at kvaliteten på de norske grunnforskerne og grunnforskningsmiljøene er dårligere enn i andre europeiske land? Forskningsrådet og ikke minst Universitets- og høgskolerådet burde vært særlig opptatt av å bidra til å øke suksessraten for norske søknader til dette programmet.

Norges posisjon i rammeprogrammet svekkes også som følge at institusjonene og enkeltforskerne er for lite opptatt av deltakelse i EU-forskning. Det er krevende å delta i EU-forskning og for mange er det mer komfortabelt å la være å engasjere seg. I andre land har man sett en reduksjon i nasjonale forskningsbevilgninger, og institusjonene og enkeltforskerne har blitt tvunget til å ha et større fokus på EU-forskning.

Nettverk får pengene

Mens man i Norge fortsatt i stor grad overlater til enkeltforskere å drive fram EU-søknader så har man i mange andre land forskergrupper som har spesialisert seg på å hente ”hjem” EU-prosjekter. De har profesjonalisert både søknadsskrivingen og driftingen av EU-prosjekter.

De har etablert seg i velfungerende nettverk hvor de samme partnerne samarbeider i prosjekt etter prosjekt. Nettverkene har tidlig tilgang på informasjon om nye utlysinger og de har påvirkningskraft når utlysingstekster skal skrives.

Disse veletablerte gruppene kan teknikken med å skrive gode søknader. I tillegg har de fått gode CVer og publikasjonslister gjennom tidligere deltagelse i EU-prosjekter. Som en konsekvens av dette har de stor suksess i evalueringer og tildeles stadig vekk nye prosjekter.

Det er vanskelig for forskergrupper som står utenfor de etablerte nettverkene å komme med på deres søknader og de er vanskelige å slå i evalueringer. For institusjoner som allerede er på innsiden av de gode nettvekene er dette gunstig. For de andre er dette et hinder som må passeres før man kan delta i konkurransen om EU-midlene.