Store deler av akademia har fått Fagerbergutvalgets rapport om et åpnere forskningssystem i vrangstrupen.

Det rases mot begrensinger i forskningstid for forskere som ikke forsker, og det diskuteres om utvalget har svart ordentlig på spørsmålene som statsråden har stilt. Nå er rapporten sendt ut på høring, og de kritiske røstene vil igjen lange ut mot forslagene i rapporten.

I skyggen av kritikken står en rekke gode forslag som berører forskningsinstituttene, og som vi forventer at Kunnskapsdepartementet ved statsråd Tora Aasland tar med seg inn i arbeidet med den nye stortingsmeldinga om forskning som kommer i 2013.

Bedre samordning

Norsk instituttsektor består av cirka 50 forskningsinstitutter som mottar basisbevilgning fra Forskningsrådet. De fleste forskningsinstituttene er organisert som fristilte stiftelser eller aksjeselskaper, mens noen institutter, spesielt under fiskeri og landbruk, er helstatlige.

Fagerbergutvalget anbefaler at en større andel av de statlige forskningsmidlene blir lagt ut for åpen konkurranse. Dette er et avgjørende grep i norsk forskningspolitikk, men tiltaket forutsetter en samordning av forskningspolitikken mellom departementene, og krever innsats både fra forskningsminister Tora Aasland og samordningsminister Karl Eirik Schjøtt- Pedersen.

Tiltaket er for oss i NINA helt sentralt. Som privat forskningsinstitutt opplever vi stadig at de statlige instituttene tildeles forskningsmidler direkte fra sine eierdepartementer, uten at det gis anledning til å konkurrere om midlene.

Sjøl på fagområder som er midt i vår kjernekompetanse tildeles prosjekter direkte til de statlige instituttene. Ja, de mottar til og med midler for å bygge seg opp på områder hvor vi allerede har etablerte forskergrupper. Det er selvfølgelig ergerlig for oss, men enda viktigere er det å stille spørsmålet om Norge på denne måten bruker pengene kostnadseffektivt og tildeler forskningsmidlene til det beste forskningsmiljøet.

Praksisen reiser også prinsipielle spørsmål om forskningens uavhengighet til forvaltningen. Her ligger viktige oppgaver både for forskningsministeren og for samordningsministeren.

Økning i basisbevilgningen

Det er innført et resultatbasert system for tildeling av basisbevilgning til de ikke-statlige instituttene. Dette er i utgangspunktet et effektivt virkemiddel for å stimulere utviklingen av instituttene i ønsket retning. Men det forutsetter imidlertid en tilstrekkelig vekst i basisbevilgningen, slik at instituttenes resultater gir en reell uttelling.

Fagerbergutvalget har påpekt dette i sin utredning, og de foreslår en økning i basisbevilgning til forskningsinstituttene på 150 millioner kroner.

Denne økningen vil også gjøre instituttene enda bedre rustet til å hente hjem forskningspenger fra EU.

Hinder for samarbeid

Fagerbergutvalget ønsker å styrke forskerutdanningen. NINA, og flere institutter med oss, ønsker å bidra til dette blant annet ved å ansette flere doktorgradsstipendiater i forskergruppene våre.

Men dagens systemer for samarbeid mellom universiteter/høyskoler (U&H) og instituttene er ikke tilrettelagt for dette. Ei heller er systemet for felles publisering mellom U&H og instituttene stimulans til samarbeid.

Tvert i mot – dagens ordning er et hinder for samarbeid! Dette påpeker Fagerbergutvalget, og her bør det være enkelt for statsråden å rydde opp.

Mer helhetlig instituttpolitikk

Det overrasker meg ikke at det ble debatt rundt Fagerbergutvalgets rapport. Kritiske analyser og meningsytringer er sentrale og viktige elementer i forskningens natur. Utvalget har også tråkket på noen ømme tær, og slikt blir det bråk av. Men bråket må ikke overdøve de fornuftige budskapene som statsråden må prioritere i sitt videre arbeid med utvikle en helhetlig instituttpolitikk i Norge.

En mer helhetlig instituttpolitikk vil løfte Norge som kunnskapsnasjon. Å legge en større andel av de statlige forskningsmidlene ut for åpen konkurranse er avgjørende for denne helheten.

Dersom det i tillegg tilrettelegges for bedre samarbeid mellom instituttsektor og U&H og at basisbevilgningene til instituttene styrkes mot europeisk nivå, vil Fagerbergutvalget representere et betydelig skritt i riktig retning for norsk forskning.