Tidligere denne uken arrangerte Det Norske Videnskaps-Akademi et møte i Oslo mellom forskere og journalister. Samspillet mellom medier og forskere stod på dagsorden.

Med en viss velvilje fra begge sider går mye relativt problemfritt  fra intervju til ferdig medieoppslag. Men de akademiske forbehold går ikke alltid knirkefritt sammen med journalistikkens språk, som er tilpasset de store lesergruppene - folk flest.

Vi trenger altså brobygging, økt forståelse og kunnskap - det gjelder begge leire. Og gjerne arrangementer der dette diskuteres.

Dessverre har slike en tendens til å munne ut i samme gate som utallige tidligere arrangementer av lignende støpining.

Se motpartens hverdag

Altså: Journalister snakker om sine erfaringer med forskere, de er ofte positive, men deler av forskerstanden beskrives som engstelige og selvhøytidelige kontrollfriker, som helst lar telefonen ringe hvis media er i det andre enden.

Disse går heller ikke av veien for å rakke ned på kolleger som har vært håpløst uakademiske - altså at de har stukket nesa fram i media.

Samtidig har vi bildet av journalister. De kan også være hyggelige og ganske flinke. Men ikke sjelden er de egenrådige, upålitelige, kunnskapsløse og overmåte forenklende vesener, som ikke begriper seg på forskningens metode og natur.

Ja ja, og sånn går dagene - og årene…

For å komme videre trengs andre arenaer og tiltak. Møtevirksomhet kan bevisstgjøre, men for å øke respekten for hverandres arbeidsmetoder og ståsted, bør man over til motpartens territorium for å føle på hverdagen der.

Sannsynligvis trengs mer enn dette også - hvorfor ikke legge nye brobyggertiltak til sakslisten på neste forsker/journalist-møte?

Har hatt en ordning

Tanken om at forskere og journalister får hospitere hos hverandre er ikke ny. Fra 1990-tallet, og med ujevne mellomrom fram til 2006, delte Forskningsrådet ut stipender til begge leire innen fagfeltene medisin og helse.

De fikk oppleve, og prøve seg i, et helt annet miljø i 1-3 måneder. Men av en eller annen grunn opphørte ordningen. Siste tildeling skjedde i 2006.

Var Forskningsrådet da av den oppfatning at brobyggingen mellom forskere og journalister var fullendt, at relasjonene ikke kunne bli bedre? Neppe.

Det finnes sikkert en forklaring. Men; siden representanter fra forsker- og journalistleiren fortsatt tegner de bildene de gjør av hverandre, er behovet for en hospiteringsordning, administrert og finansiert av Forskningsrådet, fortsatt til stede.

Det er all grunn til å gjeninnføre ordningen, og denne gangen bør den omfatte mye mer enn medisin og helse, den bør kort og godt favne bredt.

Norske medier bør også gripe en slik mulighet begjærlig, og av flere grunner. Ikke minst siden kunnskapsbasert stoff, det å tilby leseren økt innsikt, har en stadig større verdi i dagens tøffe medielandskap.

12 Media Fellowships

Hospitering på motpartens område ble et tema på det nevnte møtet i vitenskapsakademiet, da brakt på bane av  British Science Association.

Så slike formidlingsmøter har fortsatt sin misjon, selv om det innledningsvis i paneldebatten ble hevdet at man har kvernet rundt i de samme problemstillingene i 40 års tid.

Hvorfor ikke la British Science Association bli noe å strekke seg etter - en organisajon som siden 1830-tallet har jobbet for å spre forskning ut til det brede lag av folket. Hospiteringsordningen deres har pågått i siden 1980-tallet.

Direktør Sue Hordijenko fortalte at de tilbyr inntil 12 årlige Media Fellowships, som forskere kan søke på. Ordningen innebærer et mediaprogram som varer i 3-8 uker,  der man blant annet skal lære å jobbe innenfor det journalistiske rammeverket i en mediebedrift.

Fellowship-ordningen har bidratt til at forskere har fått økt forståelse av hvordan mediene fungerer, veien til formidling av egen forskning blir kortere.

Med ett fremstår ikke journalister så farlige lenger, påpekte Hordijenko.

Forskerne slår seg lettere til ro med at ikke alle forbeholdene kan komme med i medieoppslaget.

Forskerne sier også at de blir bedre til å skrive, kommiunisere med omverdenen, og får større selvtillit. Man oppnådde også bedre profilering av egen institusjon.

Apropos skrive bedre; det skader jo heller ikke at en prosjektsøknad er velskrevet, så her åpnes muligheter for at forskere kan innkassere gevinst på flere fronter.

Gjerne begge veier

Det engelske forskningsrådet er inne og støtter media fellowship-ordningen. Norges forskningsråd bør være en pådriver her hjemme - ikke nøye seg med å arrangere enkelte kurs for journalister, og være en instans som legger ned slike stipendordninger.

Ordningen må gjerne fortsette å gå begge veier, slik at også journalister kan oppleve forskermiljøer.

For øvrig kan Forskningsrådets stipendordning innen medisin og helse føre til så mangt. Daværende forsker Anne Hafstad søkte i 1997, og fikk et tre måneder langt stipend i Aftenposten.

- Jeg likte skriving og formidling, men trodde jeg skulle få bevist for meg selv at dette kunne jeg legge bort for godt. Men artiklene kom faktisk på trykk. Dag etter dag, sa Hafstad i et intervju i 2001.

Hun endte som journalist i avisen, og er der fortsatt. Hvis andre bare rammes av noen prosent av Hafstads begeistring, er vi kommet noen skritt videre.

Det verste som kan skje er vel strengt tatt sporadisk hjerneflukt over til enten journaliststanden - eller forskerstanden.

Les mer:

British Science Association: Media Fellowships

British Science Association: Reports From Media Fellows 2008