For tiden pågår det en pussig forskningsdebatt i media, om Harald Eias kommende programserie ”Hjernevask” som etter sigende skal ta for seg betydningen av arv og miljø for å forstå menneskelig atferd.

Debatten er pussig fordi den handler om programmer ingen ennå har sett – og som vel ikke en gang er ferdig laget.

Jeg kan forstå at forskere som har blitt intervjuet har behov og grunnlag for å ytre seg. Men jeg tenker at vi andre kanskje får vente og se hva som kommer.

Ikke enten eller

Likevel kan det være grunn til å slå fast noen enkle og grunnleggende forhold som ofte blir borte i debatten.

Det viktigste er dette: når man studerer dyrs atferd og karaktertrekk handler det ikke om arv eller miljø – det ene eller det andre. Tvert i mot er nesten all atferd påvirket av både arv og miljø, og av samspillet mellom disse faktorene.

Dette samspillet er mer komplisert enn bare å plusse den ene effekten på den andre – det handler om hvordan de to faktorene samvirker. For biologistudenter er dette ”barnelærdom” som de møter tidlig i studiet.

Et eksempel: en kjøttmeisunge som aldri har hørt andre fugler synge kan nok pipe fram en slags ”spedbarnssang” når den blir voksen, men den må ha hørt og lært voksne kjøttmeisers sang for selv å kunne synge skikkelig.

Vi kan si at den har en ”genetisk disposisjon” for sang, og at sangen utvikles under påvirkning fra miljøet – av hva den hører fra sine læremestre. Slik læring er en logisk parallell til overføring av kultur hos mennesker.

Samtidig: to fugler med ulik genetisk konstitusjon vil kunne synge ulikt selv om de har hatt samme læremestre.

Et spesielt dyr

På samme måte må det være for menneskelig atferd. Vi er et dyr – riktignok et spesielt dyr - men like fullt et dyr. Vår grunnleggende atferd (her snakker jeg ikke om hvilken butikk vi handler i, og andre overflatiske forskjeller) vil være påvirket av biologi – og av kultur. Av arv – og miljø. Av våre gener – og av samfunnet rundt oss. Og framfor alt av samspillet mellom disse to faktorene.

Noen ganger er den ene faktoren viktigst, andre ganger den andre. Men nesten alltid vil de to virke sammen. Derfor blir debatten om arv eller miljø ganske meningsløs.

Spørsmålet er hva biologien (”genene”, eller menneskets evolusjonære historie) kan hjelpe oss til å forstå av menneskelig atferd. Og hva samfunnsforskningen kan lære oss om betydningen av miljøpåvirkning og kulturelle prosesser.

Virkelig interessant blir det hvis man kan knytte sammen disse to verktøyene til å forstå menneskets vesen.

Dessverre ser vi alt for lite av dette. Som så ofte er kontakten mellom ”de to kulturer” dårlig - preget av manglende kunnskap, misforståelser og til dels gjensidig mistillit. Derved ligger marken som kunne gitt den mest fruktbare grøden brakk.

En start kunne være å bli enige om at både biologi og kultur påvirker menneskets atferd og vesen.

Arv eller miljø? Ja takk, begge deler, sa Ole Brumm.