Etter hvert som at allmennretta kommunikasjon om norsk forskning er blitt en stadig viktigere målsetting, er det blitt vanligere at forskningsprosjekter har en egen pengepott til formidling.

Det er bra. Når forskninga finansieres av skattepenger, bør befolkninga få vite om hva forskerne driver med og finner ut av.

Men det er ikke likegyldig hvordan denne formidlinga foregår.

Vi har nylig skrevet om én formidlingskanal, bladet International Innovation. Det selger intervjuer til rundt 20 000 kroner stykket. Forskerne får et glanset oppslag i et blad, og PDF av oppslaget som de kan spre til sine samarbeidspartnere.

En fair pris for et pent oppsett? Neppe.

Det er ikke noe prinsippielt galt i det å kjøpe reklame for prosjektet ditt, dersom du tror det kan fungere. Men det er nettopp her det store problemet med norske forskeres oppslag i International Innovation ligger:

Kan dette fungere? Er det vel anvendte penger? Igjen: Neppe.

Hva vil det si å ”nå” 30 000 lesere?

International Innovation selv sier de har 18 000 abonnenter, og at de ”når 30 000 lesere”. Hva nå enn ”når” betyr. forskning.no har flere eksemplarer av bladet liggende, uten at noen her har tegnet abonnement.

Forskerne vi har intervjuet hadde problemer med å finne ut av nøyaktig hvor og i hvor mange eksemplarer bladet sendes ut, det samme hadde vi i forskning.no. Forretningshemmeligheter, kalte en representant for bladet det i et intervju med et svensk magasin.

Lureri, kaller rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo det, som selv har latt seg intervjue - uten å vite at forskerne i bladet betaler for sine oppslag.

Da vi snakket med en representant for forlaget Research Media Ltd., som gir ut International Innovation, tok hun sterk avstand fra slike påstander.

– Vi er selvsagt skuffet over kritikken mot bladet. Vårt mål er å hjelpe forskere med effektiv forenkling og sprening av arbeidet deres, skrev Katie Brake i en e-post i forbindelse med den første saken.

Ikke ulovlig å selge katta i sekken

Det kan jo så klart hende at Angela Merkel sitter med International Innovation i fanget når hun flyr til Brussel for å snakke om forskningspolitikk. Det må likevel være lov å si at det gjør hun antageligvis ikke. Forskerne vi har snakket med, har ikke fått tilbakemeldinger på sine oppslag.

Men Ottersen bommer når han kaller det lureri.

Det kan godt være Research Media Ltd. selger katta i sekken, men det har de all rett til å gjøre. Bladet skal spre forskninga, og det gjør det – uten at de er for spesifikke på detaljene om spredninga.

Det er ikke ulovlig å selge et dårlig produkt.

Norske forskere, derimot, har en plikt til å tenke seg om når de får et tilbud som virker for godt til å være sant.

Aner ikke hvem som leser bladet

Det er ikke overraskende at International Innovation bare har fornøyde kunder.

Forskerne får et oppslag akkurat slik de ønsker seg det, uten de unøyaktige forenklingene og tabloidiseringen som alltid kommer når forskninga skal omtales i dagspressen.

Årsaken til at journalister forenkler, er at vi forsøker å gjøre forskninga forståelig og ikke minst interessant for lesere som verken er eksperter eller særlig interessert i temaet. Vi skriver for leserne, ikke for forskerne, og det er vår jobb å få leseren til å skjønne hvorfor forskninga fortjener omtale.

Forenklinga gjør altså at teksten er rettet mot en mottaker. Hvem mottakerne av intervjuene i International Innovation er, og dermed hvordan man best når dem, det vet imidlertid ikke forskerne som betaler for intervjuene.

Ekspertene ved forskernes egne institusjoner, informasjonsavdelingene, steiler nettopp her: Det er ekstremt usikkert om bladet når de menneskene forskerne ønsker å nå.

Når sant skal sies, er det ikke sikkert at forskerne i det hele tatt har tenkt gjennom hvem det er de vil nå med intervjuene.

“For godt til å være sant” er gjerne det

På ett år har norske forskningsinstitusjoner brukt om lag en og en halv million kroner på intervjuer i International Innovation. Det er ikke mye, sett i forhold til institusjonenes samlede budsjetter.

Men å kaste penger ut av vinduet er sjelden lurt, enten det er en tier, en million eller en milliard.

Det sitter helt sikkert mange forskere og klør seg i hodet når forskninga er gjort og resultatene skal spres ut til allmennheten: Hvordan i all verden skal vi fortelle om dette?

Så ringer det en flink selger fra et blad med selverklært ”bredt nedslagsfelt”.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange synes det virker som et godt tilbud, men det er ikke godt nok å avslutte den kritiske vurderinga der.

Kjenn dine begrensninger, og spør

Infoavdelinga er der for en grunn: De kan kommunikasjon. Det er en fagekspertise forskere som er uvant med å formidle til andre enn fagfolk bør vite å benytte seg av.

Ta en telefon, spør dem hvordan de vurderer et tilbud om omtale eller formidling – betalt eller ikke betalt.

Når vi i intervjuer spør om alt mellom himmel og jord, er forskerne som regel flinke til å si ifra når de føler spørsmålene går utenfor deres ekspertise. Den samme erkjennelsen trengs i kommunikasjonen: Det er et fag, og ett de fleste norske forskere ennå ikke kan nok om.

Løsninga er ikke å betale seg ut av problemet.