Hodeskaller over korslagte ben finnesom festlige sjørøverflagg i de fleste barnehager. Deler av rockemusikkens ikonografi er knyttet til skjeletter, ben og død.

Betydelige kunstnere i det seriøse kunstmarkedet bruker genuine dyrelik og deler av døde mennesker som elementer i sin kunst. I mange klesbutikker kan du kjøpe sokker, T-skjorter, bluser, truser og luer med kranier og menneskeben som mønstre.

Samtidig er døden et tabu på det personlige plan. Riktignok har debatten om retten til såkalte barmhjertighetsdrap åpnet for en ny tilnærming, men denne er også i noen grad preget av et tabu.

Den personlige død og lidelse skal helst holdes unna vår hverdag. Den «normale» død skjer som oftest på institusjoner. Og når den kommer, skal den helst skje raskt slik at de etterlatte kan komme seg videre i livet uten for store forstyrrelser.

Forbruk av knokler

Den vitenskapelige forskning på menneskelige levninger distanserer seg på mange måter fra alt dette. Menneskelige levinger er blitt upersonlige objekter. Gjennom studier kan de gi ny kunnskap om fortidens mennesker, skikker og livsforhold, men også verdifulle opplysninger om oss selv og vår egen tid.

Forskningsetisk blir den mest åpenbare utfordringen å vurdere forbruk av «materiale» som vil forhindre fremtidige forskere å få svar på sin tids presserende spørsmål, opp mot nytteverdien av informasjonen. Selv om spørsmålet om forbruk, altså destruksjon, prinsipielt er enkelt, kan vurderingen i seg selv være vanskelig.

Det er mange måter å hente ut informasjon på, og vi ser at den tekniske utviklingen på området går med stormskritt. I morgen vil man kunne få ut mer kunnskap ved samme forbruk, eller uten at materialet ødelegges i det hele tatt.

Den mer kompliserte etiske utfordringen blir å la denne forskningen foregå på en måte som viser nødvendig respekt for at dette er levninger etter døde mennesker.

Det er snakk om diskresjon og respekt for etterkommere som lever i dag, men også for de mennesker hvis levninger vi bare kjenner funnstedet til. Mange mener at følsomheten avtar med levningenes alder og tap av identitet. Det er naturligvis mye riktig i dette, men det er ikke hele sannheten.

Forskning eller underholdning

Spørsmålet om hva som er forskning og opplysning, og hva som ligger nærmere underholdning, kan være vanskelig. «Body Worlds» heter Günther van Hagens spektakulære utstilling av preparerte menneskelik.

Den er omdiskutert, men besøkt av hundre tusener av mennesker i mange land. van Hagen har funnet en teknikk som gjør det mulig å preparere flådde, døde menneskekropper og stille dem opp i ulike naturlige positurer slik at betrakteren kan se muskler, senespill og andre indre kroppsdeler.

Nøkternt sett kan det naturligvis for de fleste være interessant å se «hvordan kroppen fungerer». Dette leste vi om i biologitimene på skolen og så på plastdukker der organene kunne plukkes fra hverandre.

Forskjellen mellom biologitimene og van Hagens utstilling er at han viser innvollene til mennesker som har levd – og dette gjør han ikke for medisinere som skal redde menneskeliv, men for «hvermansen». Hvis det stemmer at disse menneskene bevisst har gitt sine kropper til utstillingene, er det likevel et stort spørsmål om det er etisk riktig å lage denne type utstillinger for allmennheten.

Hva gjør det med den som ser utstillingen? I London kunne gratisavisen Metro, som alle leser på undergrunnsbanen hver dag, melde at utstillingen hadde fått en ny attraksjon: Nå kunne man også se to kropper montert sammen - «shagging».

I klartekst: To lik var flådd, preparert og satt sammen i en samleiestilling, i folkeopplysningens tjeneste. Hvor går grensen mellom forskning og underholdning - og hvor kommer etikken inn?

Urbefolkning og rettigheter

I dette til tider uklare moralske og etiske landskapet kommer spørsmålet om behandling av urbefolkningens levninger, enten de er samiske i Norge eller aboriginske i Australia.

Med stor moralsk tyngde hevder urbefolkningsgruppene at disse levningene først og fremst ikke er forskningsobjekter, at de er deres slektninger og forfedre og at behandlingen av disse levningene angår deres egen verdighet og identitet, selv om man ikke kjenner navn eller alder på de avdøde.

Land som har slike levninger i sine vitenskaplige samlinger, tar langt mer hensyn til disse synspunktene nå enn tidligere.

Forskning på de samiske levningene i vårt eget land var også grunnen til Nasjonalt utvalg for forskning på menneskelige levninger ble opprettet, et utvalg som skal veilede og kommunisere relevant overfor forskerne.

Samtidig må det vises varsomhet og respekt for ulike enkeltmennesker og grupper, også de folkegruppene det ikke forskes på direkte. Til syvende og sist handler både forskningen og de etiske hensyn om mennesker.